Det er flere grunner til at fjerde film og finalen i «The Hunger Games»-serien vil glede de svært mange som har fulgt filmserien etter Suzanne Collins' fantasybøker. Samlet sett har serien dessuten innhold og prestasjoner som gjør at «The Hunger Games»-filmene vil bli stående som et sentralt populærkulturelt filmverk i definisjon av tidsånd tidlig på 2010-tallet.
Les også anmeldelsen av «The Mockingjay Part 1»
I kvalitet har de fire filmene vært litt berg-og-dalbane etter den svært gode starten med «The Hunger Games» i 2012. Den gjorde Jennifer Lawrence til en av vår tids største og kuleste filmstjerner, og ga ekstra støt til en voksende industri med mørke fantasyfortellinger for unge voksne i litteratur og film.
Etter at Gary Ross laget den første og beste filmen i serien, har Francis Lawrence etter den skuffende 2'ern «Catching Fire»(2013) vist marginal forbedring i de to siste filmene. Dessuten hever det «Mockingjay – Part 2» at Jennifer Lawrence både spiller bedre og får mer å spille på enn i forrige film.
I finalen gjør hun Katniss Everdeen til en sterk og god mytologisk filmhelt for vår tid. Filmen skal ha ros for å gå rett på sak der den forrige slapp, med godt spill på det stadig mer kompliserte forholdet mellom henne og Peeta (Josh Hutcherson). Litt overraskende er det at avdøde Philip Seymour Hoffman «fortsetter» i rollen som Plutarch, men det er såpass nennsomt gjort med noen fikse manusgrep at det nok funker bedre enn alternativene.
Som massiv ungdomsunderholdning er «The Hunger Games» mørkere og innholdsmessig vel så interessant og utfordrende som for eksempel de siste James Bond-filmene. Krigsretorikk, terror og mediekritikk er effektivt sauset sammen. Scenen i finalen hvor tusener av flyktninger stanger mot portene til presidentpalasset i Capitol ser ikke akkurat ut som strømlinjeformet virkelighetsflukt, og er det heller ikke.
Bortsett fra noen intense fluktscener under bakken, utnytter ikke filmen 3D-formatet spesielt godt. Det er selve klimakset og det umiddelbare etterspillet som gjør at «Mockingjay Part 2» løfter serien og hovedpersonen til noe mer enn påkostet, velgjort franchisefilm.
Uten å røpe hvordan det går, så er filmen en mektig historie om opprør mot overmakt. Den stiller vesentlige spørsmål om hvorvidt mål helliger midler. Det er neppe noen gang er laget en så stor serie med actionunderholdning med så mange sterke kvinneroller. Julianne Moore burde fått mer å spille på som president Coin, mens Donald Sutherland viser hva han er god (eller ond) for – og det er ikke lite – som president Snow.
Nå er det slutt, og «Mockingjay Part 2» er en verdig, solid slutt, selv om filmen lesser på med litt for mange sluttscener, sannsynligvis for å lyse opp en historie som egentlig er bekmørk.
