På grunn av jobben min er jeg sannsynligvis en av få nordmenn som har sett alle de tre filmene som Angelina Jolie, nå med Pitt som siste etternavn, har regissert. Den første, «In The Land Of Blood And Honey»(2011) om voldtekt som våpen under Bosnia-krigen, var godt ment, men dårlig gjort.

Fjorårets 2.verdenskrig-drama «Unbroken» var en klart bedre film, selv om historien var bedre enn filmen. I «By The Sea» regisserer hun for første gang sin ektemann Brad Pitt. Hun spiller dessuten for første gang selv i en film hvor hun også står bak kamera.

Begge deler vil hun sannsynligvis bli latterliggjort og kritisert for, selv om hun med denne filmen, som hun også har skrevet, viser ambisjoner og kvaliteter som filmskaper, som fortjener mer ros enn ris. Det skal sies at «By The Sea» ikke er helt vellykket, at den krever en del av publikum for at den skal gi utbytte.

Den krever for det første åpenhet for prosjektet, som ser ut som om det er inspirert av europeisk 70-tallsfilm. Et dunkelt samlivsdrama, om et dekadent par i krise, rus og dus på et fransk badehotell. Brad Pitt spiller en forfyllet forfatter som ikke klarer skrive. Angelona Jolie Pitt er hans eks-danser av en kone, som har gitt opp kunsten til fordel for melankoli og piller.

Ekteparet har en tilsynelatende lammende barriere mellom seg, men glimter til når de får et ungt, nyforelsket par i naborommet, og oppdager et hull i veggen som de kan se på de unge elskende gjennom. Filmen bruker lang tid på å nøste opp nedgangsspiralen til kunstnerparet. Som en variant av Elisabeth Taylor og Richard Burton for vår tid, spiller Pitt og Pitt ut dekadent tristesse med brukbar brodd.

Som ambisiøs fransk-italiensk 70-tallsfilm med amerikansk ekteskapsdrama som manus, er «By The Sea» en film av typen både amerikanere og europeere nesten har sluttet å lage. Delvis fordi det synes vanskelig å finne publikum til slike filmer lenger.

Sannsynligvis måtte stjerneglansen til Angelina og Brad til for å få filmen produsert. Paradoksalt nok har resultatet blitt en film så fjernt fra stjernebildene av dem og underholdningsmaskineriet de også er en del av, at få vil se «By The Sea» for hva den prøver å være.

Angelina Jolie Pitt ser ut som en ødelagt dukke i en film som lykkes best i stemning og stil. Niels Arestrup er som vanlig god, som kafevert. Det er vanskelig å anbefale den utsvevende parterapien med Pitt og Pitt, men filmen kommer seg såvidt i land. Med tiden kan «By The Sea» få status som en film bedre enn sitt rykte. Nå står den ufortjent lagelig til for hogg.

Trist par: Angelina Jolie Pitt og Brad Pitt for første gang foran kamera i film regissert av henne. Foto: United International Pictures