To av årets beste nordiske filmer er svenske debutfilmer som i tematikk og presentasjon kan sees som ungdomsfilmer. Begge fortalt med grep om og bruk av filmmediet som gjør at de fortjener publikum i mange aldre. Som Sanna Lenkens «Min Lille Søster» som gikk på kino tidligere i år, rundt en jente med spiseforstyrrelser, kan Magnus von Horns «Etterskjelv» fortone seg som en problemfilm. De er først og fremst gode, løfterike debutfilmer.
«Etterskjelv» handler om en ung gutt som kommer tilbake til samfunnet etter å ha vært sperret inne for en alvorlig forbrytelse. Ved filmens start slipper han ut og kjøres hjem av sin far. Vi får ikke vite hva han har gjort før et godt stykke inn i filmen. Det blir umiddelbart klar at hans hjemkomst skaper en klam, ladet stemning i familien, i bygda og på skolen.
Er det, etter soning, mulig å komme tilbake til samfunnet for en ung gutt som har gjort noe forferdelig, som har påført sitt hjemsted traumatiske sår? «Etterskjelv» stiller og utforsker spørsmålet på langsomt, konfronterende vis. Uten å feie det vanskelige under teppet, men tvert imot belyse det dramatisk gjennom framstillingen av John i møte med nærmiljø og betent fortid.
Det er sjelden å møte så formbevisst formidling av en historie som dette, i ramme av sosialrealistisk ungdomsfilm. Historien er utfordrende og setter vanskelige spørsmål under debatt, men det er først og fremst måten Magnus von Horn forteller historien på, som gjør den til original og spesiell film.
Bruken av bilde og lyd viser en kresen filmforteller som spiller usedvanlig bevisst på hva publikum får se og høre, ut fra hvor kamera er plassert, hvor lyden og bildene kommer fra. Det låter kanskje selvfølgelig, men «Etterskjelv» utnytter lyden og rommet også utenfor bildet til å skape en ladet tone og stemning, til å bygge effektivt opp mot små og store rystelser.
Det gir en egen effekt å ikke vite hva John har gjort før det kommer fram i filmen. Det gjør publikums blikk på den tause, unge tenåringen litt usikkert. Det gir hans møter med så vel avmålt vennlighet som direkte fiendtlighet på det vesle tettstedet noe uavklart ved seg. Det gir ekstra kraft til spørsmålet om det er mulig til å komme tilbake til samfunnet, om forholdet mellom gjerningsmann og offer, forbrytelse og straff, i omgivelsenes øyne.
«Etterskjelv» utspiller seg i et område hvor tenåringene kjører moped og har caps med «korv» påskrevet. De voksne er bedre til å prate om kjøretøy og regler enn med ungdommen. Skuespillere, foto, scenografi og lyd spiller godt opp mot etterspillet, som er filmens hovedsak.
Mens Sanna Lenkens «Min Lille Søster» ble oppdaget og fikk pris under filmfestivalen i Berlin, fikk «Etterskjelv» internasjonalt gjennomslag i et sideprogram i Cannes. Det er lett å se hvorfor to av verdens ledende filmfestivaler plukket disse debutfilmene. «Etterskjelv» viser fra første scene en fullbefaren filmforteller. Magnus von Horn er en filmskaper det bare er å koble seg på med en gang.