Det er 35 år siden siste film om knøttene, og dette kunne ha blitt triste greier om Charles Schulz’ ikoniske tegneseriekarakterer hadde blitt utnyttet for å lage nok en oppjaget dusinvarefilm. Heldigvis er ikke dette tilfellet med «Knøttene-filmen», noe som kan ha sin årsak i at manuset er skrevet av Schulz’ egne etterkommere. Her kombineres respekt for de klassiske karakterene med et oppdatert uttrykk og en leken, sjarmerende historie.
Mer enn noe er filmen et gledelig gjensyn med velkjente figurer som Snoopy og hans bevingede, gule venn, Linus med suttekluten og den ampre Sofie med sin psykiatriske selvhjelps-bod. I sentrum står den godhjertede Charlie Brown, med sine stadige, akutte anfall av utilstrekkelighet og sine ideer om alt han må gjøre for å tørre å nærme seg sitt hjertes utkårede, Den lille rødhårede. Purung forelskelse og usikkerhet utfolder seg på sitt aller mest bedårende, og det hele er befriende uskyldsrent, uten pålessing av alt for voldsomme fakter for å gasse opp stemningen til gjengs familiefilm-tempo.
Filmen appellerer kanskje aller mest til oss som har et forhold til de klassiske tegneseriestripene. I tillegg til diverse referanser finnes også mange gjenkjennelige scener, som der hvor Snoopy sitter med skrivemaskinen oppe på taket av hundehuset sitt og dikter om Den røde baron. Actionfylte fortellinger om Snoopy som flygeress veves fint inn i resten av historien, og filmen demonstrerer flere kreativt løste overganger, i tillegg til innslag av ”tegnede” detaljer som garantert vil fryde nerdefansen. Helhetlig sett fungerer filmen også overraskende bra som dataanimert familieunderholdning, og vil kunne avstedkomme en ny generasjon med entusiaster.