Da jeg anmeldte Yodoks andre album som trio tidlig i januar, slo jeg raskt fast at det ville stå blant årets absolutt beste skiver. Tilbake i duoformatet de startet i, leverer Kristoffer Lo (blås og elektronikk) og Tomas Järmyr (trommer) ei skive som ikke står en millimeter tilbake for denne.
Da forsøk på å kjapt beskrive dette prosjektet for uinnvidde er rimelig fåfengt, tillater jeg meg noen små-tabloide stikkord: Dronemusikk i en storm av trommer, postrock uten gitar og klart definerte beats, ambient kvernet ut av satans messingblås og jazz i tung morfin-rus. Ikke det mest inkluderende uttrykket akkurat, men et veritabelt overflødighetshorn for gravevillige musikknerder med vidåpne ører.
Denne gangen er albumet inndelt i tre komposisjoner på rundt 20 minutt hver, og selv om dette føles mer som raffineringer av et allerede godt etablert uttrykk, styrkes også teorien om at Yodok er hakket mer eksperimenteringsvillige i duoformatet. På albumets første spor spares Los karakteristiske tubadrønn i det lengste. Andrelåta hiver oss mellom spretten stereo-tamming og komplekse skarptrommefigurer mens foruroligende melodilinjer stadig mer framstår som gnagende alarmer. Aller sterkest er imidlertid sistesporet, en knugende minimalistisk sak krydret med små drypp av blastbeats som peker fram mot albumets storslåtte konklusjon. At det hele også låter et par knepp mørkere og mer maskinelt enn tidligere skader selvfølgelig heller ikke.
Tross variasjonene på formelen er resultatet heldigvis det samme som det ofte er i møter med denne duoen: Tiden opphører å eksistere, og før man vet ordet av det sitter man å synkroniserer pusten etter de veldige veggene av lyd som blåses ut av høyttalerne. Passer man seg ikke kan man ta seg i å gynge manisk.
Det er et dønn pålitelig sonisk univers Järmyr og Lo har bygd opp sammen, og jeg håper trommestormen og tåkeluren aldri stilner.
Anmeldt av MARTIN ANFINSEN
