Fredrik Backmans debutroman «En mann ved navn Ove» ble den mest populære boka i Sverige i 2013, med mange lesere også i Norge. Historien egner seg åpenbart til bittersøt feelgoodfilm, med underholdende bilde på Sveriges utvikling en liten mannsalder, sett gjennom historien til en bister enkemann og borettslagsformann på 59.

«En mann ved navn Ove» er har julepremiere både i Sverige og Norge. De sterkeste sidene og beste grepene i filmen gjør at det neppe er dristig å spå at filmversjonen også vil bli en suksess. Først og fremst på grunn av Rolf Lassgårds tolkning av hovedrollen, i en rolle langt fra de de Lassgård vanligvis gjør på film og tv. Ove er for eksempel omtrent så langt det er mulig å komme rollen hans i den norske komiserien «Dag».

Den grå, gretne 59-åringen presenteres ved filmens start som en gjennomført gledesdreper, som foruten å gjøre livet surt for andre, prøver å gjøre ende på sitt eget. Mellom hans tilbakeblikk på livet og møter med en ny, persisk nabo, tegnes et portrett av en mann, et liv, og en epoke i Sverige, sett gjennom borettslagsliv fra 70-tallet til i dag.

Hovedrolletolkningen til Lassgård og miljøskildringene er filmens store styrke. Svakheten, som blir framtredende i filmens siste del, er at filmen gaper over for mye av historien, slik at siste del bærer litt preg av hurtigspoling. Det store smertepunktet i Overs livsberetning og samliv med hans avdøde kone er ikke godt nok forløst filmatisk.

Mens typer, situasjoner og miljøskildring gjør første halvdel av filmen til god folkekomedie med sår bunn, blir det for mye filmatisert suksessbok og anstrengt feelgood over filmens siste del. De sterke sidene, særlig skuespillerne og humoren i historien, gjør at mange vil bli både underholdt og grepet av historien om den gretne gamle gubben. Han ligner på folk de fleste av oss har møtt, men som det sjelden lages film og bøker om.