Mye død og fordervelse

Andre sesong av «Mammon» er i overkant brutal og buldrende. En ganske spennende cocktail av samtidsgufs, med for mye handling og for få typer å bry seg om.

Politisk maktkamp: Statsminister Michael Woll (Trond Espen Seim) og finansminister Erik Ulrichsen (Ingar Helge Gimle) krangler med blodige følger om ny utdanningsreform i «Mammon 2» som starter på NRK søndag.  Foto: Glenn Meling, Glenn Meling Photography/NRK

Saken oppdateres.

Første sesong av «Mammon» ble en nasjonal snakkis og en stor publikumssuksess, til tross for svært blandet kritikk og en sisteepisode som var seriens klart svakeste. Søndag 3. januar starter andre sesong, med noen av de samme folkene bak og foran kamera.

Mens forrige sesong utspilte seg rundt medie- og finansbransjen, med Jon Øigarden som gravejournalist i fiktive Aftenavisen, er det politikk og media som er i sentrum denne gang. Øigarden jobber nå i VG. Det gjør også hans mentor Mathiesen, spilt av Nils Ole Oftebro, som er politisk redaktør.

Selv om kommentaravdelingen i VG fortoner seg som en slags holmgang mellom et par store ego og en gjeng statister, bør serien slippe en ny diskusjon om journalister og troverdighet. Muligens fordi kommentator Hege Ulstein i Dagsavisen er en av manusforfatterne. Det er andre deler av manus som er langt mer diskutabelt og problematisk.

«Mammon 2» framstår som en ganske velgjort, brutal serie som spiller utspekulert på noen av vår tids største traumer, som terror og ekstremisme, tilsatt litt norrøn mytologi. Denne cocktailen er blandet med et politisk maktspill som får «House of Cards» til å framstå blodfattig, bokstavelig talt, vel å merke.

Black Debbaths sang «Problemer innad i Høyre» blir småpirk sammenlignet med maktkampen mellom statsminister (Trond Espen Seim) og finansminister (Ingar Helge Gimle) og deres rådgivere. Det er litt overraskende at en storstilt utdanningsreform framstår som noe av stridens kjerne. Mens grønn energi var den nye oljen til Henrik Mestads statsminister i «Okkupert», er det utdanning Seims minister lanserer som framtidsvisjon. Begge får svi for å satse utradisjonelt.

Det visuelle uttrykket og skuespillerne gjør at «Mammon 2» ser bedre ut enn serien er. Handlingen gir assosiasjoner til ferske eksempler på terror og ekstremisme, inkludert mannen bak den norske 22. juli-terroren. Det gjør at spenningen kan oppleves både intens aktuell og litt smakløs.

Serien er så handlingsdrevet og lastet med faretruende musikk at den klarer å mane spenning fram på skjermen. Problemet er at det blir for mye av det vonde, fæle og dramatiske, balansert med seriens evne til å skape typer å bry seg om. Etter å ha blitt kjent med journalisten som drepes i åpningsscenen, oppleves det helt ok å slippe han i resten av serien.

Ingar Helge Gimle trår til som hensynsløs politisk maktspiller, og den ene etter den andre rollefiguren presenteres med svin på skogen. Humoren, som første sesong spilte bedre på, er nesten borte. Verre er det at serien ikke bryr seg bedre om flere av personene, men glatt ofrer dem for vold og lettkjøpt spenning.

Denne anmeldelsen er basert på de fem av åtte episoder. Den fjerde prikken på terningen deles ut under tvil, i usikker tiltro til at de kraftige dosene med død og fordervelse rettferdiggjøres bedre enn første sesongen klarte å samle trådene. «Mammon 2» skal ha ros for forsøk på brutal politisk thriller av internasjonalt snitt. Den prøver for hardt på for mye, men selv på sitt mest irriterende er det ganske underholdende, om med bismak, å følge det brutale spillet.

Politisk thriller: Ellen (Laura Christensen) tas som gissel, mannen hennes drepres og selv jobber hun med Oljefondet i andre sesong av «Mammon» som starter på NRK søndag. 
        
            (Foto: NRK)

Politisk thriller: Ellen (Laura Christensen) tas som gissel, mannen hennes drepres og selv jobber hun med Oljefondet i andre sesong av «Mammon» som starter på NRK søndag.  Foto: NRK

Gikk du glipp av disse?
 
 
 
 
 
 
På forsiden nå