David Bowie 1947-2016

«Det var et privilegium å dele klode med ham»

Adressa-skribentenes farvel med David Bowie.

Det var et privilegium å dele klode med ham, oppsummerer anmelder Martin Anfinsen. Les hans og seks andre Adressa-profilers personlige betraktninger om David Bowie. 

Saken oppdateres.

#minBowie

Vegard Enlid

Det tyngste med David Bowies død er ikke tanken på hva som var, men på hva vi nå går glipp av.

Fredag slapp David Bowie sitt nye album «Blackstar». Nå er han død.

«Blackstar» ble hans svanesang. Og han visste det, uten å fortelle det til oss, den gamle luringen. En av verdens største popstjerner hadde vært døende av kreft i halvannet år, uten at verden var klar over det. Som alltid umulig å få helt taket på, som alltid et steg foran oss andre. Han holdt på mystikken og uforutsigbarheten helt til det siste, attpåtil med et album som føltes alt annet enn oppsummerende og tilbakeskuende.

Det vil bli sagt og skrevet mye i dag. Søket etter dødsreferanser i «Blackstar»-låtene er allerede i gang. Det vil komme mange store ord om en stor mann. Selv føler jeg meg bare liten, enda mindre enn vanlig, en tufs i møte med et monumentalt kunstnerskap hvis betydning nesten ikke er til å fatte. Å betrakte Bowies karriere som helhet og som et avsluttet kapittel, kjennes for meg litt som å se opp på himmelen en klar natt – kjenne på ærefrykten samtidig som følelsen av egen ubetydelighet og utilstrekkelighet er påfallende.

Mange fra hans generasjon har laget fantastisk musikk. Men ingen har vært så forbanna kul, så utenomjordisk stilig og samtidig så dristig. For meg skinner Bowie aller sterkest for sin evne til å se på forandring og utvikling som verdi i seg selv. For sin evne til aldri å stå stille og nyte sin egen posisjon. David Bowie var aldri hvilende, sjelden nostalgisk. For meg som ikke er gammel nok til å ha følt de seismiske bølgene han skapte på 70-tallet på kroppen, som bare kan forestille meg hvor mye hans lek med kjønn og identitet utvidet handlingsrommet for menn, er det nettopp dette som har gjort ham verdt å følge. Følelsen av å være til stede i en prosess, en fortelling med åpen slutt som hele tiden kaster nytt lys over det vi trodde vi visste fra før. 

Derfor er det mitt ydmyke og forsiktige ønske at folk, innimellom alle rundene «Hunky Dory», «Ziggy Stardust» og «Scary Monsters» utvilsomt og fortjent vil få i dag, også finner plass til «Blackstar». Der vil du høre en kunstner som fortsatt er til stede i verden, som skriver ny historie like mye som han gjenforteller den.

Min verden går sjelden i svart selv om en av mine aldrende musikalske helter dør. Dette er annerledes. Hadde David Bowie «bare» etterlatt seg en fantastisk arv, hadde det vært lettere å akseptere, lettere å slå seg til ro med en slags takknemlighet for hva vi har fått.

Men tanken på alt vi går glipp av, tanken på alle overraskelsene vi trodde vi fortsatt hadde i vente – det er den som virkelig er blytung å bære i dag.

Hvil i fred, tynne, hvite hertug. Vital inntil døden.

Nå la oss danse.

Hør vår podcast: David Bowie, den største stilskaperen eller den største svampen?


#minBowie

Tone Sofie Aglen

Det er ikke bare den største som er gått bort. Det føles som å miste en nær venn.

Da Lemmy trakk sitt siste åndedrag i romjula stakk det i meg. Hva om Mick Jagger dør, eller David Bowie? Jeg slo fra meg tanken som umulig. Noen er rett og slett udødelige. Men når Bowie først skulle dø, gjorde han det på den eneste riktige måten. Med stil, og like brått og overraskende som med alt annet. Kun to dager etter at han ga ut et nytt album på sin 69-årsdag, til svært god mottakelse fra et samlet kritikerkorps. Han har vært syk lenge, men det visste kun de nærmeste. Ingen vil huske ham som den aldrende, syke stjernen. Det ville han nok ikke likt. Bowie gjør aldri noe tilfeldig, ei heller å dø.

Mange har sin favoritt-Bowie. Jeg har vært glad i dem alle. Fra Ziggy Stardust, den soulinspirerte Bowie og The Thin White Duke til den lettbeinte åttitalls-Bowie, Spaceboy’en og rockeren i Tin Machine. Så glad at jeg ser gjennom fingrene med de sjangrene jeg kan styre min begeistring for. David Bowies særegne stemme overdøver alt, du er aldri i tvil når det er Bowie som synger.

Så sitter jeg altså her. Tørker tårer over en mann jeg aldri har møtt. Patetisk? Sikkert for noen. For meg er David Bowie som en nær venn. Den fyrste songen eg høyra fekk, faktisk. Med to foreldre som elsket Bowie har musikken preget meg fra før jeg ble født. Kassettene som gikk og gikk i bilen, vinylen som lå strødd rundt platespilleren i stua, full av hakk og uten cover, Ziggy Stardust på full styrke så høytalerne ristet. Hos oss var musikken selve livet. Den lot seg ikke sirlig alfabetisere i ei hylle.

Som barn var jeg en snåling som hadde plakater av Bowie på veggen mens vennene mine digget New Kids On The Block. Han henger der fortsatt, i glass og ramme ved siden av familiebildene. Den plassen har han fortjent. Når jeg har følt meg som mest alene har jeg alltid hatt musikken. Favoritter har kommet og gått gjennom livets skiftende epoker, men Bowie har alltid vært der. Styrken i tekstlinjen «We can be Heroes, just for One Day» har løftet meg mang en gang. Den mest fullkomne poplåta som noen gang er laget.

David Bowie fortjener fred nå. Hvem andre kan forlate livet etter å ha skapt så mye glede for andre?

LES OGSÅ: Musikerkolleger i sorg: - Det er som å miste en storebror

#minBowie

Terje Eidsvåg

Ingen store artister har gitt meg mer fantastisk musikk og større skuffelser enn David Bowie.

Mitt første David Bowie-minne skriver seg fra det som må ha vært høsten 1977. Bussen fra Jakobsli stoppet nemlig like ved platebutikken Fona i Munkegata, som lå der utestedet Bari i dag ligger. En dag var hele vinduet fylt med den nye plata til David Bowie.

Jeg husker jeg synes det var drøyt på en kul måte at han hadde kalt opp plata etter den bibelske barnemorderen vi nylig hadde lært om på skolen. Da jeg etter hvert fikk høre plata, på kassett spilt inn av en nabo med platesamling, skjønte jeg at den het «Heroes» og ikke Herodes. Jeg mener vel fortsatt at tittelsangen er hans aller beste sang, med en av de få gitarsoloene i verden jeg aldri blir lei, signert Robert Fripp.

Si hvilken Bowie du foretrekker og jeg skal si når du er født, vel å merke om du er født før 1970. Er du født senere, er det langt vanskeligere å forutse. Der ligger noe av Bowies storhet. Musikk treffer gjerne sterkest når du er 14, og derfor er «Scary Monsters (and Super Creeps») fra 1980 den Bowie-plata jeg har det sterkeste samtidige forholdet til, den jeg hørte mest på da den kom. Fortsatt holder jeg den som en av hans fem beste plater.

Dessverre er den også en av hans siste mesterlige plater. Med mulig unntak for hans helt nye «Blackstar», har platene til Bowie etter 1983s «Let's Dance» i beste fall vært lysende enkeltsanger eller solid helhet. Mens alle studioplatene fra perioden 1970–83 burde være i ethvert dannet hjem, er den beste musikken hans fra de siste 32 åra mest egnet for spillelister med underkjente godbiter.

Punken og post-punken gjorde meg til lidenskapelig musikkelsker. Det var en tid med strengere båser, både mellom musikk og publikum. David Bowie var en av de få gamle og etablerte artistene som slapp gjennom nåløyet. «Etter å ha hørt mye punk, er det deilig å høre litt Bowie», sa storebroren til en kompis da «Lodger» kom i 1979.

Jeg fråtset tidlig i platene hans utgitt før 1976 også, og skjønner at folk født før 1965 holder dem høyest, selv om de i dag minner om mye annen musikk fra samme periode, i motsetning til 1976-80-platene, som fortsatt låter som samtidsmusikk. Utover 80- og 90-tallet var det mest skuffelser med Bowie, egentlig. Jeg har sjelden vært sintere på ei plate en «Tonight» fra 1984. Førstesingelen «Blue Jean» var ganske bra, men albumet står fortsatt som en markering av at Bowie steg ned fra tronen, for aldri helt å innta den igjen.

I ettertidens lys er det mulig å finne mye flott musikk i Bowies produksjon etter 1984 også, som «Where Are We Now» fra hans forrige plate, «Lazarus» fra den helt nye eller «Hello Spaceboy» fra 1995-albumet «1. Outside». Som hos virkelig store artister, er det mulig å finne gull også i de svakere verkene.

Etter å ha hørt fram og tilbake i katalogen i snart 40 år, er det, med kniven på strupen, ett album som best viser Bowies storhet i mine ører. «Low» fra 1977 låter fortsatt som ingen andre plater. Det uimotståelig suget og rytmen i «Sound and Vision», det sakrale mørket i «Warszawa», som Joy Divisjon flere år senere videreutviklet og skapte en stil med. Artisten Lloyd Cole skrev for noen år siden en flott artikkel som en slags omvendt farsdagsgave til sine tenåringssønner. Der skrev han om Bowies Low som : «The Rock Album That You Must Give a Chance». Tiltres.

Hvordan det var å høre på den rocka førstesiden og den instrumentale andresiden til «Low» i 1977, er det vanskelig å forestille seg i dag. Fortsatt låter albumet som lite annet i rocken, verken før eller senere. «Look up here, I'm in heaven», åpner Bowie i balladen «Lazarus» på sitt siste album «Blackstar». En sang så flott at den nesten kunne vært på «Low». Så jeg ser opp og hører på den gamle oransje plata med Bowie en gang til.

LES VÅRE MINNEORD: Verden vil neppe oppleve maken

#minBowie

 

Stian Wallum:

Det dirrer i lomma på jakken. David Bowie er død. Men David Bowie vil leve evig.

For David Bowie bare er.

«David Bowie Is».

Det var tittelen på den klart beste museumsopplevelsen jeg har hatt i mitt liv.

Det var i London på Victoria And Albert Museum – for to år siden.

Bandet mitt var samlet igjen – som guttegjeng. Vi mimret om de årene vi gikk rundt i Trondheims gater og skulle bli musikere. Kunstnere. Popstjerner. Vi ble ikke det.

Så det var et nostalgisk og bittersøtt drag over gutteturen. Og vi festet hardt – men var enige om at vi skulle på Bowie-utstillinga. Litt reduserte en formiddag entret vi den klassisistiske inngangen til verdens største kunstindustrimuseum, Victoria And Albert. Der hadde de tilgodesett vår kulturhistorie, popmusikken, med en f-a-n-t-a-s-t-i-s-k utstilling om David Bowie.

Etter over en time i utstillingen – etter utallige stilarter, tv-opptredener, dagboksnotater, kostymer og kontroverser gikk vi inn i Berlin-rommet. Der fikk vi historien om hvordan Berlin «reddet» den nedkjørte og desillusjonerte popstjerne som nesten hadde møtt sin skjebne under Los Angeles nådeløse sollys og jetset-liv. Tilbake til Europa. Tilbake til kunsten. Hjem.

Det var rørende.

Så viser de hele Heroes-videoen. Jeg står der sammen med de andre i bandet. Vi gynger i takt med musikken. Slik vi gjorde da bandet vårt svinga som mest. Vi var inne i musikken. Låta gynger i et mellomtempo som bare masserer bort alt av motstandsapparat. Den klagende synthen. Tamburinen. Hjertet slår i brystet så det gjør vondt.

Så roper Bowie; hyler det ut:

I... I would be king, and you.... you would be queen.

Og vi gråter.

Hele gjengen viser det seg når vi oppsummerer etterpå.

We could be heroes. Just for one day.

Var det bare selvmedlidenheten eller fyllesjuka? Jeg tror ikke det. Vi ble rett og slett truffet av stor kunst. Som åpnet lukkede rom i sjela. Som ropte til hjertet – og hvisket til intellektet. Samtidig.

Etter forfjamselsen av å ende opp såpass oppløst måtte det analyseres.

Hva er det med Bowie? Han overgår det vi forventer av en popartist. Han hever popmusikken, kostymene, ansiktene, tekstene opp til et nydelig kunstverk. David Bowie er både kunstner og kunstverk.

Og vil for bestandig være.

#minBowie

Kari Kristensen:

Han var vår levende legende. Nå er han legende.  There’s a Starman waiting in the sky.

Jeg husker fredagene best. Den fredagen i måneden jeg hadde samla opp nok ukelønn for husarbeid hjemme, og tok trikken ned til byen for å fylle på Bowie-samlinga mi. Nyinnkjøpte batteri til discmanen så klart, så jeg kunne bruke den strømspisende funksjonen som gjorde at den ikke hakket.

Det var så klart «The Rise and fall of Ziggy Stardust and the Spiders From Mars» som var jomfruturen min inn i David Bowies univers. Deretter «Hunky Dory» og «Aladdin Sane» . «Diamond Dogs». Og «Let’s Dance». En gang prøvde jeg å male på meg stripen fra «Aladdin Sane» i ansiktet. Jeg var «Jean Genie», og tenkte ikke over at det handlet om menn som likte å ”få den i rompa”. Men det var jo det som var David Bowie. Det skulle ikke spille noen rolle om man var jente eller gutt. Alle kunne være Ziggy og Jean Genie. Han var androgynitetens far – og mor.

Jeg la min elsk på «Velvet Goldmine», og husker fortsatt da jeg og ei klassevenninne på ungdomsskolen dro på kino for å se filmen ved samme navn, hvor Evan McGregor spilte hovedrollen som androgyn glamrocker. Soundracket til filmen huskes enda bedre, med artister som Placebo, Pulp, Teenage Fanclub og Roxy Music. Dette var en rar tid, jeg veksla mellom amerikansk vestkystpunk og britisk glam, og lurte fælt på hvor jeg hørte hjemme.  Og her ligger essensen i hva Bowie drev med: Grensesprenging. Ingen regler, alle sjangre skulle utforskes. Man trengte ikke høre hjemme i noen bås. Jeg husker gutta i klassen fortsatt strevde med fingerspillet til Metallicas «The Unforgiven», mens de proklamerte at Metallica var det eneste man skulle høre på. Jeg eide ikke en eneste Metallica-cd, så Bowie ble min egen reise inn i mitt eget univers. Jeg bytta ut powerchords av Green Day med «Starman» på gitar, og drømte om å være Ziggy.

Da jeg ble russ i 2003, hadde jeg «Let the children lose it, let the children use it, let all the children boogie» fra Starman både på russefrakk og russekort. Jeg husker at det kom folk bort til meg og ga meg kred for det fine bildet av Bowie jeg hadde malt på russefrakken. Sannheten var at jeg hadde prøvd å male Tyler Durden, men jeg takket likevel. Skulle ha malt Ziggy.

Året etter dro jeg til Roskilde nesten i ens ærend for å se Bowie, men han kansellerte. Jeg hadde nesten hjertesorg, akkurat som i dag.

Trikketurene på barne- og ungdomskolen ned til After Math og Platekompaniet og opp igjen, kunne skuffe meg. Som en gang jeg kom hjem med med noe veldig rar drum’n’bass han hadde laget. Jeg skjønte ingenting. Men de fleste gangene ble jeg stum av beundring. Som da han slapp «Heathen», i 2002, hvor han gjorde en kassegitarcover av The Pixies’ «Cactus». The Pixies kunne ikke fått et større kompliment. Gudfaren hadde covret lille The Pixies, og Neil Youngs «I’ve been waiting for you». Han overrasket alltid. Da tok jeg Bowie-pause. Jeg var avhengig, nesten. Trengte å koble av og se «nyere musikk».

Men han har bare fortsatt å produsere det aller nyeste og mest grensesprengende. Alltid et hakk foran. Jeg skulle kanskje bare vært trofast, og holdt meg til han hele veien. Men, da hadde jeg gått mot hans visjon om å hele tiden se nye veier. Derfor takker jeg han fordi han fikk meg til å forstå at musikk er musikk, og at sjangerbåser er reaksjonært.

LES ANMELDELSE: «Blackstar» er noe for seg selv

#minBowie

Martin Anfinsen:

Fra en blokk i Gøteborg, via frustrert tenåring, til gift mann og framover. Bowie var, og vil alltid være lydsporet.

Da jeg skulle gifte meg var valget av David Bowies tolkning av «Wild is the Wind» et selvsagt – om enn noe utradisjonelt – førstevalg til brudevalsen.

I følge min mor kan Bowie-kjærligheten spores helt tilbake til en blokk i Gøteborg, en fire måneder gammel Martin og «Cat People (Putting out Fire)» som utallige ganger ristet betongveggene. Selv kom jeg meg til Bowie via industri-heltene Trent Reznor og Marilyn Manson, som la aldri skjul på sin sentrale inspirasjonskilde. Dette ble starten på et forhold som skulle vokse seg stort og uendelig betydningsfullt. Som Bowie hadde vært med på å forme og popularisere kunstrock, ambient og new-wave opptil flere tiår i forveien, åpnet han gradvis opp de samme klanguniversene for meg.

Kombinasjonen fyldig katalog, egen inntekt og «nice price»-hylla på Platekompaniet ble slik en sentral del i min musikalske dannelse. Hver perm fra førstegangstjenesten ble markert med en liten neve Bowie-skiver, mens jeg gravde meg ned i en musikalsk raptus som verden aldri igjen vil se maken til. Det ble også støtte i en livssituasjon jeg mistrivdes stekt i, men ikke klarte å komme meg unna.

Nå har han fulgt meg et halvt liv, og både jeg og de fleste av de jeg noensinne har lånt øre har mye å takke Bowie for. Ikke at det først og fremst er mannens sentrale posisjon i popmusikken som bør huskes i dag, men heller den enorme kvaliteten, djervheten og spennvidden som kjennetegnet hans arbeid over seks tiår.

At de ellers stødige trubadurene ikke hadde noe Bowie på repertoaret til bryllupet gikk selvfølgelig helt greit – dagen berget og vel så det. Dagen i dag er imidlertid bekmørk, og verden har brått blitt et langt tommere sted.

Musikken, verden og jeg hadde nemlig ikke vært den samme uten David Bowie. Det var et privilegium å dele klode med ham.

«Don't you know, you're life itself»

LES PÅ PLUSS: «Han er som oss, en vanlig dødelig med supermann-potensial. Vi kjenner ham så godt, og får aldri helt taket på ham»

#minBowie

Gustav Borgersen

David Bowie var bokstavelig talt en ledestjerne.

Jeg husker da jeg skulle prøve å skaffe meg en oversikt over populærmusikkhistorien rundt konfirmasjonstid. Bowie kunne brukes i alle tiår.

Sekstitallets romfart, psykedelia og musikalsk sjangerprøving ble posisjonert med flittig bruk av Space Oddity.

Glam og protopunk ble forklart for meg av Ziggy fra tidlig søttitall.

Seinsøttitallets mer kunstnieriske new wave og prog ble åpnet av Berlintrilogien.

Hele åttitallslyden lå der i Let's Dance - hele plata.

Nittiårenes kaotiske industrilyd fikk en egen forklaring med Outside og Earthling.

Og totusentallsplatene var lyden av en evigaktuell legende.

En ledestjerne har falt. Tittelen på hans siste plate kunne ikke vært mer treffende.

På forsiden nå