Bortgangen kom som et sjokk på de fleste. At musikeren har vært kreftsyk i 18 måneder har han holdt godt skjult for offentligheten, og han har altså jobbet frem et av sine sterkeste album mens sykdommen gradvis har tappet ham for krefter. Mange av oss har brukt deler av sist helg på å lytte til «Blackstar». Nå vil vi lytte mer og ganske sikkert få en ny forståelse av hva albumet egentlig handler om.
Måten David Bowie forlater oss på er på flere måter typisk for en av populærkulturens viktigste utøvere.
Det sier noe om hans arbeidsmoral og uttrykksbehov.
Det sier noe om hans personlige skyhet og behov for å verne privatlivet, men også hans unike evne til å regissere sitt offentlige image.
Timet med utgivelsen av «Blackstar» hadde undertegnede en artikkel på trykk i UkeAdressa sist lørdag. Utgangspunktet var mitt personlige forhold til David Bowie, fokusert på utgivelsene hans i første del av 70-tallet, de som for alltid vil være de viktigste for meg, og jeg argumenterte for at de også var de viktigste i Bowies karriere.
Men David Bowie var veldig mye mer enn Ziggy Stardust.
Alle de 14 albumene han ga ut mellom 1969 og 1982 vil komme til å bli trukket frem som banebrytende, og også flere av de som er kommet senere.
Definerte 70-tallet
Men glansperioden fra «Space Oddity» til «Let's Dance» er det som for alltid vil sikre Bowies plass som en av de fem viktigste utøverne i rockmusikken.
Det var disse albumene, og denne perioden, som etablerte Bowie som rockens viktigste utøvere på 70-tallet. Enkelt sagt kan en si at David Bowie var for 70-tallet det The Beatles var for 60-tallet.
Det var ikke The Beatles som fant på alt det nye på 60-tallet, men det var de som «oversatte» de nye, gjorde det forståelig for folk flest. Det samme gjorde Bowie tiåret etter. Han var det nødvendige skrittet foran de fleste.
Hjalp andre fram
David Bowie fant inspirasjon hos amerikanske rockere som Velvet Underground og Iggy Pop, i soul og disco, i tysk eksperimentell musikk som Can, Faust og Kraftwerk. Han produserte flere av de viktigste albumene i karrieren til Iggy Pop. Han hjalp Mott The Hoople frem til suksess etter en lang motgangsperiode. Han hjalp Lou Reed å bli en popstjerne. Han skrøt så mye av Arcade Fire at rockverdenen ble oppmerksomme på dem. Han var selv blant de største inspirasjonskildene til både punken på 70-tallet og den såkalte britpopen på 90-tallet.
Det som i tillegg skiller David Bowie fra de aller fleste poputøvere er bredden i interessefelt. Han var oppdatert på litteratur og filosofi, billedkunst, mote og design, film og religionshistorie. Han jobbet seriøst med mimekunst før han fylte 20 år, han oppdaget Odd Nerdrum før de fleste nordmenn.
Det rastløse geniet
Det som likevel er nøkkelordet om Bowie er rastløsheten. Hver gang han nådde en ny milepæl, et nytt uttrykk, begynte han å kjede seg; og var på vei til et nytt mål.
Det skapte en unik bredde i hans musikalske karriere. Verden vil neppe noen gang oppleve maken.
