Det bobler i Highasakite-universet. Ny singel til uka, samtidig som aldri hvilende Kristoffer Lo slipper soloalbum. Men først solodebuten til tangentansvarlig Marte Eberson. Det er aldri lett å tre ut av et så sterkt banduttrykk, i alle fall ikke når det har truffet blink både kommersielt og kunstnerisk.

Samtidig viser «Mad Boy» med all tydelighet at Eberson har gått en god skole. Hun deler mye av det samme refrengsterke, melodiske løftet med Highasakite, hun har åpenbart vært en viktig del av «moderbandets» prosess mot å bli et tydelig band med bunnsolide grunnideer. Albumet kretser derfor ikke like intenst rundt form som det kanskje var grunn til å frykte på forhånd. Låtene er heldigvis også her enda mer interessante enn lydbildene.

Men for all del, «Mad Boy» låter distinkt annerledes og kjøligere, grunnleggende synthbasert som det er. Vi kan høre andre inspirasjonskilder, som elektroniske pionerer som tyske Kraftwerk og Tangerine Dream («Let's Dive»), men også mer lettsindig 80-tallspop («The Meeting»). Her ligger vokal-teppene over glinsende synth-arpeggioer, men med refrenger sterke nok til at de fleste sangene høres ut som de burde vært singler.

LES INTERVJU: - «Silent Treatment» var ikke så veldig elektronisk av seg, det var mere piano og orgel. Men så fikk jeg et behov for å bruke mye mer av den kalde lyden av synth, som det var mindre rom for på det albumet

Innimellom minner Eberson vel så mye om Lana Del Rey – slepen, elegant og ikke så rent lite creepy. Som på albumhøydepunktet «Leon», som tangerer noen av de vondvakreste øyeblikkene fra «Silent Treatment» med tekstlinjer som «What would I say when I wake up with Leon/ what would I do with the pillow he rest on / and you know it's gonna get violent / erupting in silence this time».

Heller ikke «Mad Boy» glatter over det som er vondt og vanskelig. I et såpass kjølig musikalsk univers, er det nettopp det brennende emosjonelle trykket som gjør albumet til en debut som overgår forventningene.

Anmeldt av VEGARD ENLID

Foto: Monica Santos Herberg