Gunnar Tjomlid, som har skrevet boken Placebodefekten – Hvorfor alternativ behandling virker som det virker, reagerer på at vi aldri får høre om de som ikke er blitt hjulpet av et møte med Joralf Gjerstad, skriver Aftenposten.
Da det ble kjent med at Margreth Olin jobbet med dokumentarfilmen Mannen fra Snåsa, skrev Tjomlid et åpent brev til regissøren der han pekte på noen momenter som han mente hun burde konfrontere ham med.
- Hun står selvsagt fritt til å gjøre hva hun vil, og filmen handler vel primært om hans møte med mennesker og helbredelsene. Dette er vanskelige ting å diskutere, for mye dreier seg om psykologi og subjektive opplevelser som ikke forutsetter noe mystisk eller overnaturlig, men som likevel kan føles veldig ekte og sterkt for pasienten, sier Tjomlid.
I forbindelse med Mannen fra Snåsa, har Joralf Gjerstad igjen fått en god dose oppmerksomhet. I filmen følger regissør Margreth Olin en gruppe pasienter som får hjelp av «Snåsamannen».
- Gjør befolkningen litt dummere
I et blogginnlegg fra 2012 gikk Tjomlid systematisk igjennom flere av historiene til folk som har fått hjelp av Gjerstad. Han mener «Snåsamannen» generelt får altfor lite motstand i offentligheten.
- Den kritiske journalistikken har vært ikke-eksisterende. Pressen vet vel at hvis de skriver positivt om ham, gir det mange lesere, sier han.
Tjomlid tror denne tendensen kan være farlig.
- I 2010 gjorde Dagbladet en undersøkelse som viste at nesten halvparten av Norges befolkning tror på hans spesielle evner – altså at en person er klarsynt og bryter naturlovene. Det mener jeg er et sykdomstegn. Men hvorfor blir det sånn? Fordi det blir banket inn gang på gang at han har hjulpet 50 000 mennesker, mens sannheten er at han er blitt oppsøkt av 50.000, sier Tjomlid.
- Det gjør befolkningen litt dummere og senker terskelen for dokumentasjon.
- Ingen objektiv film
Professor i biologi Kristian Gundersen har undersøkt «Snåsamannens» virke i boken Snåsakoden: En kunnskapsbasert guide til alternativ medisin.
Han synes filmen til Olin gir et inntrykk av objektivitet, uten at den egentlig er objektiv.
- Veldig mye gjøres på Gjerstads premisser og banehalvdel. Det er åpenbart for meg at det ikke er en tilfeldig utvalgt pasientgruppe vi møter. Jeg synes ikke filmen er hverken distansert eller objektiv. Den har selvfølgelig heller ingen vitenskapelig bevisverdi, men er vel heller ikke meningen, sier Gundersen.
Han reagerer på at filmen nører opp under en profittsulten alternativindustri.
- Den bidrar til at man medikaliserer vanlige, menneskelige problemer og gjør dem til en sykdom som kan helbredes. Pasientene som Olin følger, har opplagt veldig mye å stri med som ikke er sykdommer, sier Gundersen.
- Går ikke god for alternativindustrien
Margreth Olin svarer at hun gjerne snakker med Gunnar Tjomlid etter at han har sett filmen. Til Gundersen svarer hun at han burde vite at en dokumentarist aldri vil påberope seg objektivitet.
- Men filmen er balansert og den er redelig. Jeg har gjengitt det vi opplevde i disse møtene. Jeg satte et tydelig premiss for å lage filmen, at jeg fikk tilgang til å være flue på veggen i behandlingssituasjonen mellom Joralf og 22 mennesker som kommer til ham. Joralf har ikke satt et eneste premiss. Han har vist meg tillit, sluppet meg tett på, sier Olin.
Hun mener filmen ikke går god for alternativbransjen.
- Det er en ubegrunnet påstand. Filmen viser oss på dypet hva som skjer i møter mellom mennesker. Den har en annen tilnærming til Joralf enn den polariserte debatten, ofte med arge kritikere som aldri har møtt Joralf. Det er forskjell på mennesket Joralf og mytene om han som skapes i mediene, fortsetter Olin.
Hun minner om at Mannen fra Snåsa handler om mennesket Joralf Gjerstad.
- Han sier at det han gjør er naturlig. Det er ikke en film om noe overnaturlig. Det er en film om hva som oppstår i møte med godhet, når man ikke blir vurdert, men sett, sier Olin.