Det er flere gode grunner til å anbefale en frodig islandsk perle av en film som i fjor vant pris for beste film i det største sideprogrammet i Cannes, Un Certain Regard. Landskap, dyr og typer spilles saftig opp mot hverandre til tragikomedie om sauebønder i en dal på Island.

En av de framtredende kvalitetene til filmen er fotograferingen til Sturla Brandth Grøvlen fra Trondheim. Han fikk internasjonalt gjennombrudd og pris i Berlin for fotoet på fjorårets en-tagnings-film «En natt i Berlin». Fra intens, urban dramathriller viser han her at han kan operere like godt i motsatt ende av skalaen: Det saftige, lakoniske utkantdramaet.

«Stabukker» eller «Rams» som den heter på engelsk, er et værbitt drama om to aldrende brødre, naboer og sauebønder som ved filmens start ikke har snakket med hverandre på 40 år. Gammelt agg blandes med nytt, men også til felles skjebne, da det oppdages skrapesyke i den enes besetning. Dermed står alle sauebøndene i dalen foran offentlig pålegg om nedslakting.

Sigurður Sigurjónsson og Theodór Júlíusson er et syn som de gamle, gretne gubbene Gummi og Kiddi. Regi, manus og foto får fram mye besk humor, men også kjærlighet til mennesker og dyr. «Stabukker» er en sorgmunter komedie om utkant mot sentrum, om stabukkene som mot mange odds prøver å føre tradisjonen videre, framfor å overgi seg til storsamfunnets verdier.

Som 2014s burleske «Om hester og menn» spiller denne godt på folk, landskap og dyr på Island, her til mer hverdagslig, eksotisk folkekomedie.

Værhardt: Den tradisjonelle konkurransen om bygdas fineste vær inngår i den islandske tragikomedien «Stabukker».