Gaspar Noé har skapt furore i Cannes med alle sine filmer. Fra voldsfilmen «Alene mot Alt»(1998) via voldtektsdramaet «Irreversibel»(2002) til den suggererende doptrippen «Enter The Void»(2009), har han med sin sanselige visuelle stil og provoserende innhold blitt omstridt festivalsnakkis hver gang.
Det klarte han i fjor også. Selv om 3D-sexdramaet «Love» låter som, og i handling tidvis ligner på en, er den ikke en pornofilm. Den har pornografiske element, men dramaet og historien er Noes mest romantiske film til nå. Uten at det sier så mye.
Noes fantastiske fotograf, belgiske Benoit Debie klarer innimellom å få den oppblåste smørja av et drama til å ligne filmkunst. Historien er en sexodysse av et rusa trekantdrama. Om en ung amerikansk filmskaper i Paris, hans kjæreste og deres unge nabojente, som han ved et uhell gjør gravid.
De kvinnelige hovedrolleinnehaverne Aomi Muyock og Klara Kristin har aldri spilt kinofilm før, mens Karl Glusman i hovedrollen som selvmedlidende filmskaper med den lengst erigerte penisen i filmhistorien (utenfor pornobransjen), har gjort småroller tidligere.
Spillet er ujevnt. Bildene og musikken skaper noen suggererende øyeblikk i forsøk på filmatisk sexpoesi. Utover det spesielle ved kjønnsorgan i bevegelse og utilslørt sex i de fleste varianter, er filmen overraskende slapp. Ejakulasjon i 3D er i og for seg frekt gjort, men det mest overraskende med «Love» er at den ikke er frekkere, sårere, vondere og framfor alt bedre.
