«Gråtass – Gøy på landet!» er gjensyn med en gammel kjenning, den levende vesle traktoren som først opptrådte i flere tv-serier på NRK på slutten av 1990-tallet. Dette er tredje spillefilm i rekken om Gråtass, men traktoren selv er på ingen måte i sentrum for begivenhetene denne gangen.

Handlingen dreier seg rundt Gustav, bygutt på tvungen bondegårdsferie. Han spilles av Elias Søvold Simonsen, et kjent fjes for mange fra Karsten og Petra-filmene. Denne gangen opptrer han imidlertid med naturlig hårfarge, men med samme umiskjennelige oppsyn.

Gustav får fort øynene opp for landsens idyll, fjordinger og dyreunger, og stifter selvsagt også bekjentskap med en viss Ferguson TE20 årgang 1946. Nye venner får han også, først og fremst gårdsjenta Grynet, men også en oppfinner med snurrebart og overstadig kroppsspråk. Etter hvert blir det også flere, idet bygda forbereder seg på årets store Bondemarked og de viktige konkurransene som snart skal gå av stabelen der.

«Gråtass – Gøy på landet!» byr på et fint gjensyn med Hege Schøyen som drømmende frisørdame, og hun kunne gjerne ha fått utfolde seg mer. Stein Winge er en i overkant snøvlende Gamlefar, mens Kari Ann Grønsund er temmelig blass i rollen som filmens slemming, den morske melondyrkeren Hildegunn.

Den levende traktoren har et noe begrenset repertoar og kommuniserer med tuting og blinking. Det fremstår som ganske utdatert på mer enn en måte, og Gråtass er nok aller mest et kjendisalibi for en rimelig tannløs barnefilm med problemstillinger av den ytterst basale sorten. Sentrale momenter er en sulten geit på avveier, forvokste grønnsaker og rikelige mengder kosefjas. Det er ingen overdrivelse å si at filmen har noe livsfjernt over seg i all sin idylliske naivitet, selv til barnefilm å være. Men greit, av og til er lavfriksjon det som gjør susen, målgruppa tatt i betraktning.

De beste barnefilmene formidler noe allment som også angår voksne, og den nyeste Gråtass-filmen faller igjennom når det gjelder dette. Den er likevel ikke uten en viss sjarm, med sitt fokus på enkel moro og enkle gleder. Den usmakelige pølsespisekonkurransen kunne gjerne vært utelatt, men helhetlig sett er filmen likevel for trivelig til å mislikes. «Gråtass – Gøy på landet!» er helt ok tidtrøyte, vel å merke for de aller minste.

Bare birolle: Traktoren Gråtass står hele veien i bakgrunnen i sin egen film, noe som antakeligvis er like greit. Foto: Patrick Redmond