Birken med kjøttøks

Actionscener, snø og skjegg holder internasjonal klasse. Replikker, spill, kvinneroller og regi holder ikke mål.

Saken oppdateres.

Det beste som kan sies om Nils Gaups «Birkebeinerne» er at den er ganske underholdende selv når den er overraskende dårlig. Dessverre er den altfor ofte overraskende dårlig. Det oppleves derfor befriende når filmen rundt midtveis i noen scener byr opp til fest med Jeppe Bauck Larsen og tar steget over i komedie. Selv den litt plumpe, dårlig skjulte reklamen for tran, funker bedre enn det store dramaet.

Bilder og produksjonsdesign «leverer varene» som det heter om en film i 50-millionersklassen, som er en storfilm i norsk målestokk. I den grad det kan kalles en kvalitet at en film ser enda dyrere ut enn den er, vinner «Birkebeinerne» på det. At den er bygget på historiske hendelser, men tar seg store friheter til underholdende actionfilm, er ikke problemet med «Birkebeinerne».

Actionscene på ski og hest i mye snø på overraskende godt brøytede veier på 1200-tallet er kanskje filmens sterkeste kort. Å få samlet framtredende representanter for det norske filmskjegget som Kristofer Hivju, Thorbjørn Harr, Jakob Oftebro og Stig Henrik Hoff i en blodig maktkamp hvor norsk historie og norske myter serveres med en filmatisk stenk av «Veiviseren» og «Game of Thrones», er en god filmidé.

Et av filmens problem er at verken personer eller maktdrama får mye filmatisk punch. Typetegning, replikker og spillestil er langt dårligere filmatisk håndtert enn våpen, slåssing og action. Musikken til Gaute Storaas hadde kledd en høyere filmatisk himmel enn den Nils Gaup maner fram. Når regissøren i tillegg smører på med nordlys over snø og skjegg, kommer den ufrivillige parodien farlig nær.

Til å være en regissør som er god på snø, landskapsaction piler som suser og ytre handling, er det overraskende hvor svak Nils Gaup er på å gjøre brutal maktkamp til engasjerende drama gjennom typer og spill.

Påfallende ofte sier bilder, replikker og musikk omtrent det samme, til samme tid. «Baglerne kommer!» ropes det tilsynelatende rett som det er, mens Stig Henrik Hoff har en replikk som understreker hvordan «Birkebeinerne» praktiserer «showing» og «telling» i dobbel miks: «Her skal det hogges ned for fote!» utbasunerer han.

På den positive siden skal de sies at scenene med Torstein (Hivju) og Skjervald (Oftebro) på flukt fra Baglerne med vesle Håkon Håkonsson har noe av den nasjonalistiske, mytiske kraften fra Knud Bergsliens maleri «Birkebeinerne» fra 1869. Derfor er det synd filmen svikter i spillestil og tone, samt kvinneroller en film fra 2016 ikke burde være bekjent av.

Typetegning av så vel helter som skurker er så grunn, at det vesle barnet som spiller kongssønnen står for filmens mest imponerende skuespillerprestasjon. Det er beklemmende å se en så dyktig skuespiller som Pål Sverre Hagen slite med rollen som skurken Gisle i Trondheim. Feiende over mor og datter i slu kamp for kongemakt, i et filmspråk som gir assosiasjoner til Gaups 2012-film, «Reisen til julestjernen», blir kampen mellom helter og skurker dummere enn filmen har godt av.

Skjegg, snø og død: Jakob Oftebro denger løs mot baglerne i Nils Gaups «Birkebeinerne» som er bedre på action enn spill, ifølge vår anmelder. 

Skjegg, snø og død: Jakob Oftebro denger løs mot baglerne i Nils Gaups «Birkebeinerne» som er bedre på action enn spill, ifølge vår anmelder. 

På forsiden nå