Fredag er det verdenspremiere i Norge og USA på en ny film fra Marvel-universet. Sist filmselskapet Fox prøvde seg på påkostet action fra Marvel-tegneserie med fjorårets «Fantastic Four», gikk det veldig galt. Filmen floppet på kino og ble stort sett slaktet av kritikerne. Skuespillere og filmskaper gikk på en smell. Denne gang har Fox laget en Marvel-film som ganske sikkert vil bli både snakkis og suksess.
Fra første bilde blir det klart at «Deadpool» er noe for seg selv i sjangeren. Tittelsekvensen er en stilig latterliggjøring av superhelt-franchisen som konsept. Filmen skyter jevnlig seg selv i benet. Som mutanten som hovedperson tåler filmen sårene. Med et skjevt smil pumpes det ut en buldrende blanding av vold, sexprat og rå humor til velvalgt musikk.
Det er lett å forstå at «Deadpool» har fått 15-årsgrense i Norge og såkalt R-rating i USA. Som «Guardians Of The Galaxy» spiller filmen artig på musikalske «guilty pleasures», her fra George Michael til Chicago. I motsetning 2014-suksessen med Marvel og Disney på lag, er det ikke mye familieunderholdning over denne blandingen av heftig vold og grovkornet standup-humor.
Historien gir seg ut for å handle om kjærlighet. I likhet med de fleste slike filmer handler det selvfølgelig egentlig om hevn. Ryan Reynolds spiller Deadpool, som i starten av filmen presenteres som en mutant i trikot. Ved finurlige tilbakeblikk får vi se historien om hvordan han ble en slåsskjempe i trikot, samtidig som vi følger ham i jakten på mannen som har gjort at vår mann ikke har våget å møte kjæresten ansikt til ansikt igjen.
Deadpool-figuren har tidligere vært innom X-men-franchisen. Den rappkjefta humoren som filmen er full av langer ut mot hele industrien filmen inngår i, samtidig som filmen lykkes ganske godt i å spille på de samme strengene som den gjør narr av. Manusforfatterne Rhett Reese og Paul Wernick gjorde noe av det samme i «Zombieland»(2009). Som den lykkes «Deadpool» overraskende godt i vekselvis å hylle og drive grotesk gjøn med egen sjanger.
Publikum med lav toleranse for såkalt «gladvold» i kombinasjon med spektakulær action, vil finne mye å vemmes over i «Deadpool». Det kan innvendes at filmen framstår like mutert som sin hovedperson, at det blir noe kaldt og kynisk over kombinasjonen av rå vold og rå humor.
På den annen side skal spillefilmdebutant Tim Miller ha ære for å ha skrudd samme en forrykende action-humor-pakke som tar den lenger ut i både action og humor enn Marvel-filmer flest. Sjarm og varme er det ikke mye av og kvinnerollene kunne vært bedre, men i humor, raffinert råskap og leken selvpisking er «Deadpool» en av de bedre filmene om en mann i trikot de siste åra. Delvis fordi mannen i rødt ikke vil være superhelt.
