Psykedelisk rusletur

Motorpsycho tar med seg den svarte bikkja på velkomponert tur i soloppgangen.

Melodiøst: Motorpsycho, fra venstre Snah, Kenneth Kapstad og Bent Sæther, har laget et skikkelig fint lite album, mener vår anmelder. 

Saken oppdateres.

Det har vært mye Motorpsycho i monitor de siste månedene og årene. Et stadig renn av nye album, spesialutgaver av gamle, fan-eksklusive rariteter, bestillingsverk, ballettmusikk, priser og utstillinger. Det er så en stakkar går rent i surr og mister pusten, og det er nesten så en har dem mistenkt for å ha blitt litt utkjørte selv også.

LES PÅ PLUSS: Motorpsycho inn i Rockheim Hall of Fame

I alle fall om en skal dømme etter «Here Be Monsters», som er bandets roligste og mest melodiøse album siden popeksperimentene rundt årtusenskiftet. Sju spor, hvorav to minuttlange pianosnutter og én coverlåt, kan også synes litt smålåtent til dem å være. Albumet er basert på bestillingsverket bandet skrev sammen med Ståle Storløkken til Teknisk Museums 100-årsjubileum i 2014, men videreutviklet og foredlet som trio i studio. Her er færre buldrende freak-outs, desto mer harmonisk, intim og solvarm psykedelia og folkrock i avslappet rusletempo. Mer spisset enn bandets forrige studioalbum, karrieretverrsnittet «Behind the Sun».

LES OGSÅ: «Heller enn frekke, radikale mønsterstudenter som stiller spørsmål ved etablerte sannheter, er Motorpsycho blitt ærverdige professorer i anvendt rockhistorie»

Mange av de senere Motorpsycho-platene har handlet om «ensemblet» Motorpsycho, som spiller seg inn i en slags kollektiv rockhistorisk transe, i stand til å dundre ut rødglødende rock nærmest etter muskelminne. «Here Be Monsters» gir derimot inntrykk av et band som denne gangen har funnet like mye glede i å komponere som å spille. Det gjør at resultatet kanskje framstår mindre egenartet enn når bandet er på sitt mest halsstarrige, men her er det flere minneverdige låter enn på lenge.

LES OGSÅ: «Som dokumentasjon av et storstilt prosjekt er dette gull. Men det blir neppe den mest spilte Motorpsycho-platen i min samling»

Tekstmaterien er mørk og tilsynelatende mer personlig enn de har for vane. Paret med den slentrende og duvende musikken, får likevel den tilsiktede melankolien et merkelig oppløftende drag. Som i den nydelige niminutteren «Lacuna/Sunrise», som låter som en legering mellom Nick Drakes «River Man» og Crosby, Stills & Nash' «Wooden Ships». Den glir nesten umerkelig over i den snedige og slepne instrumentalen «Running With Scissors», og det tar nesten 20 minutter, et godt stykke ut i låt nummer fire «I. M. S», før vi aner konturene av hardrockbandet Motorpsycho. En type låt de har laget flere variasjoner over de siste årene, men som i disse omgivelsene føles mer livgivende enn utmattende. Bandets nydelig beherskede versjon av «Spin, Spin, Spin», fra folk-/funk-/jazz-mystikeren Terry Calliers 1968-debut, nullstiller så mottaksapparatet for det som skal komme.

LES PÅ PLUSS: «Sterk avslutning til tross, jeg kan knapt huske å ha hørt Motorpsycho så svake før»

Alle som synes plata har vært for pusete til nå, får nemlig sitt til gagns når bandet er tilbake i mastodont-land i den knapt 18 minutter lange avslutningen «Big Black Dog». Selv den innledes imidlertid med fire minutter solblekede, nydelige harmonier, før et tungt og seigt riff får vokse seg vilt, litt på «The Wheel»-vis, mens mellotron løfter det hele til en koloss. En mektig «anthem» for mørketida og de nattsvarte tankene med monster under senga og svarte bikkjer på skuldra (black dog er en velkjent metafor for depresjon, udødeliggjort av Winston Churchill). Men også for håpet og trøsten som ligger i en ny dag og en ny soloppgang. Deres beste epos på lenge!

«Here Be Monsters» vil få blandet mottakelse, men kommer neppe til å skape like aggressive fan-fronter som «pop-trilogien» fra 2000–2002. Til det er den for sterkt forankret i bandets grunnestetikk og mye mer komfortabel i sin egen kropp enn nevnte plater – som sett i ettertid kanskje prøvde i hardeste laget på å være annerledes først og fremst. De har også vokst som musikere, og angriper den mykere materien med den følsomheten den fortjener.

Mange vil se på «Here Be Monsters som et slags pustehull, og kanskje roper det ikke høyt nok til å vekke de sterkeste følelsene i bandets katalog. Men det er et fint lite album. Skikkelig fint. Jeg er blitt glad i det allerede.

Anmeldt av VEGARD ENLID

 
På forsiden nå