Larmen og smerten i Auschwitz

Aldri har det vært laget en spillefilm som skildrer konsentrasjonsleiren Auschwitz så svimlende som i den fantastiske debutfilmen til László Nemes.

Saken oppdateres.

Den klareste prisvinneren i årets Oscar-show neste helg bør være pris for beste ikke-amerikanske film til «Sauls Sønn», laget av den 39 år gamle ungarske spillefilmdebutanten László Nemes. Siden 1945 har det med jevne mellomrom blitt laget sterke dokumentarer og spillefilmer om Holocaust. «Sauls Sønn» minner ikke mye om noen av dem.

Filmen ble en øyeblikkelig sensasjon da den hadde urpremiere i hovedkonkurransen i Cannes i fjor, hvor den fikk kritikerpris og jurypris. Siden har den hentet 36 andre priser over hele verden. Fra første scene er det innlysende hvorfor.

«Sauls Sønn» er fortalt med en intensitet og et filmspråk som gjør den til en av filmene som kommer til å bli stående fra kinoåret, som for all del må oppleves på kino. Fordi den svimlende bruken av bilde og lyd ikke blir det samme på mindre skjerm, bortenfor mørket.

De to første scenene i filmen, på 3–4 minutter hver, slår an tone og grep. Filmen går midt inn i kaoset ved ankomst av nye fanger til konsentrasjonsleieren. Handlingen er lagt til Auschwitz i 1944. Hovedpersonen Saul som er med i hvert bilde av filmen. Han er en del av Sonderkommando, en spesialenhet i leiren med jødiske fanger som har som oppgave å bistå med organisering av og opprydding etter gassing av intetanende fanger.

Det mest spesielle ved filmen er perspektivet og intensiteten som skapes gjennom bruk av lyd og bilde. Kamera befinner seg som regel ett steg bak, eller rett foran hovedpersonen, midt i et larmende kaos av organisert tilintetgjørelse av mennesker. Lydmiksen er nesten like viktig som bildene, i å få fram larmen, smerten og det skremmende organiserte kaoset som utfolder seg.

«Sauls Sønn» hans vil bli sett og diskutert i lang tid framover. Både for måten den er laget på og innholdet, men framfor alt for filmatisk tilnærming til Holocaust, ulikt alt jeg har sett av film om dødsleirene under 2. verdenskrig. Geza Röhrig spiller den ungarske jøden Saul, som i filmens start får se et lik av et barn han tror er hans sønn. Derfra setter han eget og kameraters liv i fare i forsøk på å begrave barnet, så det ikke blir obdusert eller brent av tyskerne.

Første halvtime av filmen er til å miste puste av. Larmende, klaustrofobisk, med bilder og lyd av folkemord sett fra en desperat, fortvilet mellomposisjon, i moralsk vakuum. En fysisk, intens filmatisk dødsmarsj i moralsk ingenmannsland, oversvømmet med mennesker som er umenneskeliggjorte.

Det er krevende å lage fiksjonsfilm om Holocaust som fungerer som film, respekterer tematikken og kaster nytt filmatisk lys på tragedien. Lazlo Nemes lykkes bedre enn de fleste. Filmen er diskutabel og utfordrende. Starten og slutten er best, men også totalt sett er «Sauls Sønn» et lysende eksempel på at film og kino kan være åsted for kunst i verdensklasse om de store og vanskelige spørsmål i livet og historien.

ArthausRystende intens: Géza Röhrig spiller tittelrollen i «Sauls Sønn» om en jødisk fange i dødsleir i 1944. En av de beste og mest unike filmene som kommer på kino i år, ifølge vår anmelder. 
        
            (Foto: Arthaus)

ArthausRystende intens: Géza Röhrig spiller tittelrollen i «Sauls Sønn» om en jødisk fange i dødsleir i 1944. En av de beste og mest unike filmene som kommer på kino i år, ifølge vår anmelder.  Foto: Arthaus

På forsiden nå