Denne uka fikk hun en ny Grammy. Snart to år etter hennes sprakende konsert i Trondheim, viser Mavis Staples at hun kan lage flotte album etter 70 også uten Wilcos Jeff Tweedy. Etter to utsøkte album med han i produsentstolen låter «Livin On A High Note» som en naturlig forlengelse av dem, med litt andre musikalske medhjelpere og låtskrivere.
De to mest overraskende tingene ved «Livin' On A High Note» er at det er indiehelt M. Ward som har produsert, samt at plata låter mye mer som tidløs Staples enn som hipstermiks av hans og hennes musikalske univers. Plata låter dessuten marginalt lysere og gladere enn de to forgjengerne, uten at engasjement og sosial bevissthet er tonet ned.
En av de store kvalitetene ved albumet er at de fleste sangene låter som skrevet for henne, samt at hun omfavner dem i oppløftende fortolkninger som trekker et par av sangene litt mer mot The Staple Singers enn de flotte, mer nedstrippede platene hun gjorde med Jeff Tweedy.
Nick Cave, Neco Case, Aloe Black, Justin Vernon, den ferske r & b-artisten Son Little og produsent M. Ward har skrevet sanger som det blir vanskelig for dem å ta tilbake etter versjonene til Mavis Staples. Stemmen har fått et dypere drag av levd liv, men når det matches med kledelig materiale som her, blir det en styrke ved albumet.
