Ukuelige Lena er tilbake

Lidelse og fryd uten filter i etterlengtet oppfølger.

Svensk kor igjen: «Så og på jorden» er en etterlengtet oppfølger til «Så som i himmelen» fra 2004, skriver vår anmelder. 

Saken oppdateres.

«Så og på jorden» tar på alle måter opp tråden fra suksessfilmen «Så som i himmelen» fra 2004. Lena er høygravid etter kjærlighetshistorien med den avdøde dirigenten Daniel Daréus, mens bygdas alkoholiserte prest preker for tomme kirkebenker. Kan Lena greie å trekke folk til kirka igjen, til en felles fremførelse av Händels «Hallelujakoret»?

Les anmeldelsen av «Så som i himmelen»

Det går voldsomt for seg helt fra starten, med snøstorm, barnefødsel og eksistensielle kriser, slåssing og bygdefest. Heller ikke «Så og på jorden» er for de lettskremte, her gjengis både indre og ytre drama uten filter av noe slag. Som sin forgjenger fremstår filmen som en helt særegen miks av religiøse allegorier og svensk sosialrealisme, men er mest av alt er den både dypt menneskelig og nesten overtydelig symboltung. Eksempelvis har grunnmuren til bygdas kirke et presserende behov for fornyelse.

Frida Hallgren gjør fortsatt inntrykk i rollen som den ukuelige Lena, et kraftfullt og nærmest overmenneskelig knutepunkt for både tro, håp og kjærlighet. Igjen handler det om hverdagsmirakler og de helt store sammenhenger, fortidens traumer og bygdedyret som lever i beste velgående.

Som Daniel i «Så som i himmelen», blir også Lena katalysator for en begynnende endring i større skala. Regissør Kay Pollak er en mann med et budskap, og det er noe befriende vågalt med hans uredde skildringer av menneskelig lidelse, forløsning og fryd.

På forsiden nå