I helga står de på scenen på Steinkjerfestivalen. For to tiår siden var det nærmest skrevet i stein at Bob Hund var Skandinavias beste liveband.

- Holder dere fortsatt tronen?

- Når man er best er det på tide å slutte, så jeg liker å si at vi er «second best». Hvis ikke har vi ikke noe mer å kjempe for, sier Thomas Öberg, som ikke ser seg som annet enn en representant for svensk frustrasjon.

- Selv om vi er forskjellige, så kommenterer jo Kent nøyaktig samme verden som oss, og vi går langt tilbake sammen. Jeg mener at man burde både stemme i valget og være festival. Man vil ikke bli gammel uten å ha gjort begge deler. Musikk er for min del en medisin mot depresjon, forteller han på telefonen.

- Grenseløs tiltro til fantasien

- Ved comebacket for sju år siden sa dere at dere hadde blitt eldre, men ikke visere. Hvordan kjennes det nå?

- Nå kjenner jeg meg bare enda eldre! Jeg leste et intervju med en professor som sa «Jeg har aldri møtt en intelligent optimist». Jeg kjenner meg fortsatt optimistisk. Og Bob Hund gir ikke folk det de vil ha, vi gir folk det vi tror de behøver.

- Som menneske har man sin «peak» når man er fem år gammel. Man er ved godt mot og ser de store mulighetene, sier vokalisten, som fortsatt hevder å ha en grenseløs tiltro til fantasien.

- Fantasi er en råvare, og virkeligheten er et konstruert produkt. Vi vet jo alle at konstruerte produkter tar livet av en, så vi jobber med råvaren.

Elsker popkulturen

Det er flere gamle påstander fra Öberg som han står for i dag, for eksempel at «Ungdommen er like usikre som på 1800-tallet», uttalt i svenske DN i 2009. Han utdyper:

- Jeg elsker popkulturen og hva den har betydd for fellesskapet. Det er via popkulturen tenåringer får sine åndelige opplevelser, ved å se, lese og lytte til noe som gir mye mening der og da, og forstå at det finnes andre mennesker der ute som føler nøyaktig det samme. Visse mennesker forsto at tenåringen ble en konsument som fulgte trender og den individualiteten som presses på gjør at tenåringen er like sårbar som på 1800-tallet.

-Har vi noen gang kommet oss framover?

- Selve usikkerheten inngår i menneskets DNA. Tenåringer kan ikke vite hvordan verden henger sammen, det er «learning by doing», ler Öberg.

- Når man forlater foreldrene sine og trer inn i fellesskapet, kommer det mye glede, sinne og sorg. Og det finnes ikke et sosialt nettverk i hele verden som kan hjelpe tenåringer vekk fra disse følelsene. De skal være der.

Gjennomlysning

- Fra sosialantropologi til musikk. Hvordan står det til med repertoaret til sekstetten?

- Vi kommer til å spille låter folk er leie av å høre, og låter folk later som de ikke har hørt før, så det blir et slags røntgenfoto av alt vi har holdt på med opp gjennom årene.

Men det blir ingen Bergman Rock.

- Vi funderer på å gjøre en dokumentarfilm om Bergman Rock med arbeidstittel «The band nobody dared to love», sier han lett i tonen.

- Dessuten er det finere å synge på «skånsk» enn engelsk når vi er i Norge. Det norske publikummet kan bli røde i kinnene på en helt spesiell måte.

- Hver eneste gang vi har vært i Norge, så har jeg følt at «her har vi gitt alt». Da snakker jeg ikke om økonomisk regnskap, men kjærlighet, avslutter Öberg.

Foto: Photographer: Anna Brånhede