Bruce beseiret Ullevaal til slutt

Bruce Springsteen er i form og beseiret Ullevaal med suverene framføringer av en serie av sine beste låter.

Bruce Springsteen under konserten på Ullevaal Stadion i Oslo onsdag kveld.  Foto: Lise Åserud / NTB scanpix

Saken oppdateres.

Springsteen har knapt nok hatt en dårlig konsert i hele sin karriere, og han lyktes også på Ullevaal. Men da han åpnet med «Prove It All Night», var lyden ullen og sjefen selv virket ikke helt varm i trøya.

The E Street Band gjorde jobben sin upåklagelig, men jeg satt lenge og tenkte at dette er da ikke mer enn en grei dag på jobben for denne gjengen og knapt nok det? Heldigvis fikk jeg god grunn til å endre oppfatning – men det tok sin tid.

30 000 publikummere stilte på Ullevaal med skyhøye forventninger, slik det pleier å være når sjefen sjøl står på scenen. Logistikken fungerte utmerket, publikum ruslet inn på stadion og gledet seg til «Hungry Heart» og alle de andre.

De fikk etter hvert alt de hadde håpet på, men det tok ikke av for alvor før etter nesten to og en halv time. Da fant Springsteen ei lita jente i publikumshavet foran scenen. Han tok henne med opp og lot henne synge flere strofer av «Waiting On A Sunny Day». Bruce og 30 000 andre ble sjarmert i senk, og dermed løsnet alt. VG fant i løpet av kvelden ut at hun heter Hope, er fire år gammel og britisk.

Før den tid var det mye opp og ned. «Darkness On The Edge Of Town» var et tidlig høydepunkt som fjerde låt, men Springsteen fylte på med mer likegyldige festlåter som verken han, bandet eller publikum tok særlig høytidelig. «Sherry Darling», «Two Hearts Are Better Than One» og «Jackson Cage» ble rutinemessig og uinspirert framført.

Men så kom «Independence Day». Springsteen introduserte sangen med en lang fortelling om sangens tilblivelse. Han satt sammen med faren sin en gang i sine unge år, og det oppsto et øyeblikk der han forsto at ikke bare han selv, men også hans egne foreldre hadde hatt håp og drømmer som kanskje bare delvis gikk i oppfyllelse. Budskapet hans var at det tar tid før de unge etter hvert forstår at voksenlivets kompromisser er nødvendige for at livet skal fungere, at de er en velsignelse.

De fleste Springsteen-konserter er en blanding av dypt alvor, humor og løssluppen fest. Han bedriver en vanskelig balansegang, og i mine ører er det alltid sangene med substans som fungerer best.

«Hungry Heart» ble for eksempel noe i nærheten av en parentes på Ullevaal. Publikum sang nesten hele sangen, nesten uten at han selv trengte å anstrenge seg.

I den andre enden av skalaen fikk vi «The River» som låt nummer 17. Da var det høytid på Ullevaal. Springsteen framførte den lavmælt og intenst. Han sang med lukkede øyne og fikk fram alle de tekstlige nyansene: «Is a dream a lie if it don’t come through, or is it something worse?»

«Promised Land» var en annen av de mer intense sangene som fungerte strålende, før han spilte «Badlands», en sang som uttrykker essensen av det han står for: «It ain't no sin to be glad you're alive (...) I want to spit in the face of these badlands.»

Mot slutten av konserten var det tid for å slå seg løs, og stemningen steg og steg. «Because The Night» var et sikkerstikk, «Backstreets» også, og «Born In The USA» og Born To Run», to låter som hver på sin måte er rockeklassikere for evigheten, skapte bortimot ekstase på stadion.

Når Springsteen og E Street-gutta er inne i sin lange avdeling med ekstranumre, kan de tillate seg omtrent hva som helst, og publikum gir seg ende over. «Ramrod» fungerte på grunn av kombinasjonen av energi og selvironi, og til og med «Dancing In The Dark», som seriøse entusiaster ofte rynker på nesen av, var til å tåle på grunn av entusiasmen på arenaen. Som vanlig på denne låten fikk han kvinner opp på scenen som han danset med. Denne sekvensen begynner å bli forutsigelig, men ingen kan være sur når Springsteen spiller ekstranumre.

Etter gnistrende «Tenth Avenue Freeze-Out» og «Shout» er det slutt. Men publikum gir seg ikke, og Springsteen kommer inn igjen, denne gangen helt alene, bare med en gitar. Han synger «For You», og kveldens mest interessante øyeblikk oppstår. Kontrasten til festen under ekstranumrene er voldsom.

30 000 publikummere lytter andektig til stille visesang. Sangen kommer fra Springsteens debutalbum. Den er 43 år gammel, den blir framført i en helt annen versjon enn før, men er fortsatt romantisk og desperat.

Kombinasjonen av tull og tøys og løsluppenhet og en intensitet som går på livet løs, er noe av årsaken til Springsteens storhet som sceneartist.

Jo, alle som skal til Granåsen kan glede seg – selv om de kanskje må være litt tålmodige.

Bruce Springsteen under konserten på Ullevaal Stadion i Oslo onsdag kveld. 
        
            (Foto: Lise Åserud / NTB scanpix)

Bruce Springsteen under konserten på Ullevaal Stadion i Oslo onsdag kveld.  Foto: Lise Åserud / NTB scanpix

Bruce Springsteen under konserten på Ullevaal Stadion i Oslo onsdag kveld. 
        
            (Foto: Lise Åserud / NTB scanpix)

Bruce Springsteen under konserten på Ullevaal Stadion i Oslo onsdag kveld.  Foto: Lise Åserud / NTB scanpix

Bruce Springsteen under konserten på Ullevaal Stadion i Oslo onsdag kveld. 
        
            (Foto: Lise Åserud / NTB scanpix)

Bruce Springsteen under konserten på Ullevaal Stadion i Oslo onsdag kveld.  Foto: Lise Åserud / NTB scanpix

På forsiden nå