- Det er radikalt bare å være kvinne, bare se på Hillary Clinton!

Deeyah Khan møter Adresseavisen noen timer før hun skal på Vestfrontmøtet under Olavsfestdagene for å snakke om filmen sin om ekstremisme.

Khan er nominert til dokumentarfilmens Oscar, Grierson Awards for filmen «Jihad: A british story», en film om unge britiske gutter som blir fremmedkrigere i Syria. Og det er ikke første gang, hennes forrige film «Banaz: A love story» vant Emmypris. Nå jobber hun aktivt med nettmagasinet for muslimske kvinner, Sister-hood, som har vært oppe å gå i to måneder. BBC World og Al Jazeera har omtalt det. Her hjemme i Norge har det vært stille.

Som for tjue år siden, da hun flyktet til London, fordi hun ble utstøtt fra det norsk-pakistanske miljøet som musiker, men også fordi hun følte seg alene i Norge.

Norge sviktet

- Det var ikke engang kontroversielt det jeg gjorde, selv om avisene skrev det. Kvinner med min bakgrunn skulle ikke lage musikk, det ble sett på som umoralsk. Ansvaret ble lagt på meg, i stedet for eldre menn som reagerte med trusler og vold mot en 17 år gammel jente som tok sine egne valg og ville eie sitt eget liv. Det er kontroversielt!

- Og det er også en av grunnene til at kvinner av min bakgrunn ikke lager musikk, selv tjue år etter at jeg dro herfra, sier Khan.

Hun følte seg sviktet fra alle hold, og dro fra Norge.

- Journalistene omtalte at jeg ble mobbet ut av Norge, men ingen sa «Dette er feil»! Da tenkte jeg: «Kanskje jeg ikke er norsk nok til at folk vil bry seg». Når man ikke får support, så gir det en signaleffekt til andre jenter med samme bakgrunn om å ikke å ta egne radikale livsvalg.

Khan lurer på hva som hadde skjedd om hun var en hvit norsk jente i akkurat samme situasjon som ble tvunget til å reise fra landet. Tjue år etter er hun en prisbelønt filmskaper og ettertraktet foredragsholder.

- Feminismen vokser

- Jeg er veldig stolt over at unge kvinner på tvers av kulturer har begynt å mobilisere, og at feminisme er blitt en stor del av det vanlige vokabularet. Det er ikke bare en liten gruppe med radikale feminister som bruker ordet lenger, feminisme er blitt en vanlig del av vår kultur, sier Khan.

Men hun gir samtidig venstresiden kritikk for å ha vært for forsiktige i kritikken av konservative krefter i minoritetsmiljøene.

- Jeg tilhører venstresiden, og forventer mer fra dem. Jeg mener at man må tørre å stå opp for prinsippene sine. Menneskerettigheter, inkludering og likeverd er ikke ord, det er livene til folk.

- Det er som at de står for feminisme og menneskerettigheter for sine egne, men når det kommer til andres barn som får sine genitaler kappet av eller bli giftet bort til eldre menn, så kan man ikke unnskylde det med «kulturrelativisme». Det er rasisme.

- Det er ikke bare venstresiden som har feilet her, men Vesten som ikke beskytter alle innbyggere med de samme rettighetene. At noen skylder på kultur når noen dreper dattera si, er helt hårreisende. Hvorfor skal en voldsmann få definere en kultur? Har ikke kvinner og barn definisjonsmakt i en kultur?

Khan mener at grunnen til at de reaksjonære kreftene nå vokser frem er fordi vi ikke har turt å ta de ubehagelige samtalene i fellesskapet. Og om man skyver ubehaget under teppet, vil de høyreekstreme kreftene vokse. Og hun mener at det er venstresidens ansvar å ta disse samtalene, og skape mer åpenhet, i stedet for at andre krefter skal splide fellesskapet.

Kvinner, ikke Krekar

Khan mener vi skaper for mye rom for mannlige skurker og for lite rom for kvinnelige helter. Da hun i fjor arrangerte en konferanse for verdens kvinnelige fredsaktivister i Oslo, med kvinner som kjempet mot IS i Irak blant annet, snudde media ryggen til – igjen. De var opptatt med mulla Krekar.

Hvilket ansvar har media?

- Når man gir noen oppmerksomhet, så anerkjenner man meninger. Man trenger ikke være enig, men man gir uansett makt til den det skulle være.

- Media har et kjempeansvar. Vi trenger å løfte frem unge muslimske kvinner som kjemper mot IS. De er også en viktig del av bildet av islam.

- Vi må skape rom for kvinner som tar radikale valg i livene sine. Det er jo radikalt bare å være kvinne!

Sister-hood magasin sine velkomstlinjer fra Khan selv lyder slik: «Kvinner av muslimsk arv er alltid i nyhetene - som ofre, som "jihad bruder', og i utallige stykker om hijab. Vi er blitt snakket om og snakket for i det uendelige. Det er på tide vi fikk til å snakke for oss selv.»

Kvinner fra forskjellige verdens land skriver for nettmagasinet. Også norske muslimske kvinner. Som norske Izra Zariat, som har skrevet en rekke kritiske innlegg i debatten de siste årene.

- Media må gi rom for enda flere som Zariat, sier Deeyah. Og trekker frem bevegelsen «skamløse jenter» som uhyre viktig.

- De er helter som finnes.

LES OGSÅ: - Menneskeheten er en treg og feig materie

Guttene utenfor fellesskapet

Men det er ikke bare de kvinnelige heltene som må frem. Khan er i Trondheim først og fremst for å snakke om de unge guttene som trekkes mot Syria.

To timer senere taler hun på Vestfrontmøtet foran mange oppmøtte.

- Unge menn drar til Syria for å søke aksept og brorskap. De lykkes med IS. Det gjør de ikke ellers i livet. Og de bærer religion som en kappe over seg for å rettferdiggjøre handlingene sine. Men det handler ikke kun om religion, men om maskulinitet, sosiale og politiske problemer.

- Jeg skulle ønske at det var islam, for da har vi i det minste funnet et konkret problem vi kan gjøre noe med. Men det handler om noe mye større enn det. Før ble guttene aldri sett, og plutselig må verdens mektigste menn, deale med deg.

- Tendensene er de samme i hele verden. Bevegelsen er større enn IS i seg selv. Vi kan kun utslette IS ved å utslette appellen de har til unge menn i utenforskap, avslutter Khan.

Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter.