Vestfrontmøtet:

- Vi må sette oss selv i andres sko

Den gresk-ortodokse presten Christoforos Schuff skal delta på årets siste vestfrontmøte under Olavsfestdagene. Han mener at det er viktig å sette seg inn i andres situasjon for å forstå elendigheten de lever i.

  Foto: Medie Meyer

Saken oppdateres.

Fader Christoforos kommer tuslende ut av Trondheim Sentralstasjon med gitaren på ryggen, ikledd en tynn, svart drakt og uten noe som helst på beina.

- Jeg går barbeint ca to ganger i uken, uansett årstid. Men grensen går ved ti minusgrader, sier han.

Å gå uten sko er en bevisst handling som grunner i opplevelser fra da han bodde i Mexico, og som har preget hans oppfatning av verden.

- Når jeg dro dit ble jeg preget av den elendigheten og fattigdommen jeg så der. Mange blant de innfødte som bodde i leirer og fattige bydeler gikk uten sko. Jeg kunne ikke gi sko til alle, men kunne i alle fall gi de skoene jeg hadde på beina, forteller han.

LES OGSÅ: Menneskets grådighet tema for Olavsfestdagene

Å leve anstendig

I dag skal han, i selskap med Christian Borch, Guri Riksaasen, Jørgen Ljønes og Per Saxegaard, delta på Vestfrontmøtet med tema «Hvordan leve anstendige liv i verdens rikeste land?». Det å sette seg inn i andres situasjon for å forstå deres utfordringer, er ifølge han en måte å leve et anstendig liv på.

- Det å vite at man har fremmet en bedre verden som er verdig for alle mennesker, er en måte å leve et anstendig liv på. Det at man i alle fall prøver på å det, for alle kan bidra og gjøre noe.

LES OGSÅ: - Trønderne er blitt flinkere til å kjøpe billetter

Sover ute

Han har også med seg et pledd som han skal sove under, med gress som madrass, himmelen som tak og Vår Frue Kirke som nærmeste nabo.

- Jeg har bedt om at pengene som skulle gå til hotellrom heller skal gis i gave til en valgt veldedighet som jobber med narkomane, flyktninger eller andre med sosiale vansker.

Med folk som sover på gata hver eneste natt, under en presenning eller på en bit av papp, mener han at det er viktig at vi, i verdens rikeste land, kan kjenne slike forhold på kroppen.

- Vi må sette oss selv i andre sin situasjon med tanke på dem som ufrivillig sover ute. Både tiggere og tusenvis av flyktninger. Det er bra å kjenne det på kroppen, det gjør noe med en. Jeg vil si at det hjelper oss til å forstå deres situasjon, og at man ser bedre hvordan man kan hjelpe dem.

Ensomhet er det verste

Christoforos er bosatt i Songdalen, en kommune i Vest-Agder fylke nær Kristiansand. Han har vokst opp i Sacramento, California, men ble plassert i fosterhjem som 14-åring.

Det siste året har presten nærmest bodd i Hellas, Lesvos med rolle som sjef i en flyktningleir. Her har han sett folk som har mistet alt, men som likevel finner glede i de små tingene.

- Noen har utdannelse, men ikke papirer med seg. De bærer familien sin på ryggen. Likevel deler de det de har med andre. Har den ene en sigarett, deles den med andre i nærheten.

Han snakker om Norge som et ressurssterkt land ikke bare når det gjelder penger, men spesielt tid. Han mener vi må leve etter det Pippi sier; «de sterke må også være snille», og vi ressurssterke må være rause.

- Mange flyktninger blir overlatt til seg selv når de kommer til flyktningmottak i Norge. Å leve i ensomhet er noe av det verste som kan skje et menneske som har mistet alt, og som kommer til et fremmed land. Dette er ikke en verdig måte å ta imot mennesker på.

Han mener at å bruke tid på andre er en måte å leve et anstendig liv på. Det gir verdi for alle parter.

- Vi får kanskje en ny venn, vi kan lære noe samtidig som vi gir noe.

LES OGSÅ: - Kirken har ikke vært raus nok

Ikke redd for å oppsøke sine kritikere

I 2012 fikk han vite at han hadde en saktevoksende og uhelbredelig type lymfekreft. Sykdommen har gjort ham mindre redd for hva folk synes om hans handlinger og synspunkt. Blant annet ble han arrestert etter asylprotest foran Stortinget.

- Jeg har vært samfunnsengasjert i mange år, men når man vet at man har begrenset med tid så har det også gjort at jeg har prioritert annerledes. Det har også gjort meg mindre redd, det er ikke alle som er like glad for mine synspunkter. Hvis jeg ikke var redd før, så er jeg enda mindre redd nå for hva folk mener om meg på godt og vondt.

Han er ikke redd for å oppsøke sine kritikere.

- Jeg møter mine motstandere med godvilje og respekt. Jeg har fått trusler, men blitt venner med disse menneskene etterpå. Å møte verden med raushet og kjærlighet er en måte å leve et anstendig liv på.

Følg Adresseavisen på FacebookInstagram og Twitter.

På forsiden nå