«I'm not brave!» skriker Frank Ocean på «Siegfried», et av de mest intense høydepunktene på årets kanskje mest etterlyste og etterlengtede album.

Men er det noe «Blonde» (eller «Blond» som det står på coveret) er, så er det nettopp modig – selv fra en artist som har utmerket seg ved å utvide handlingsrommet for mannlige afroamerikanske artister gjennom sin utforskning av maskulinitet og identitet.

Etter flere år og noen intensive sommermåneder med utsettelser, spekulasjoner, hint og gjetteleker rundt når det neste Ocean-albumet skulle komme, hadde jeg meldt meg ut av det trøttende rebusløpet. Men i helga smalt det endelig. To ganger – først gjennom det «visuelle albumet» «Endless», der tre kvarters musikk ble akkompagnert av en film der Ocean bygger en trapp. Og så selve albumet da (tror vi), med 17 helt andre låter.

Og Frank Ocean har fortjent vår tålmodighet, noe også dette albumet gjør (og krever). Jeg mente det ble laget et par enda bedre album en «Channel Orange» i 2012, men det var ingen jeg var i nærheten av å høre like mye på. Selv når han er musikalsk ufokusert og uforløst, er Frank Ocean interessant og flerdimensjonal nok til at jeg stadig ville høre, vite og forstå mer.

«Blonde er ikke bare modig fordi det fortsetter Oceans fortelling om utenforskap i et heteronormativt og materialistisk samfunn, men også fordi det borer dypere og er mer komplekst. Musikalsk framstår musikken nesten som en bevissthetsstrøm, de 17 sporene slanger seg framover og består av løsrevne, enkeltstående figurer mer enn logisk strukturerte poplåter som starter og slutter på noenlunde samme sted. Det nærmest vi kommer det mer tradisjonelle uttrykket fra forgjengeren, er åpningstrioen «Nikes», «Ivy» og «Pink + White». Derfra og ut blir det mindre konvensjonelt, løsere, mørkere og mer mystisk og lavmælt.

Så er «Blonde» et melankolsk mesterverk og den moderne soulmusikkens «Pet Sounds», eller en rotete og mumlende samling uferdige skisser som hadde trengt oppstramming? Med en såpass søkende og åpen grunnstemning, er det både vanskelig og ikke minst feil å konkludere etter bare to dagers lytting. Flere spor kan oppleves som frustrerende uforløst. Samtidig er denne friksjonen en forutsetning for albumets mange miste-pusten-øyeblikk, Oceans briljante touch er umulig å overse og ikke bli berørt av. Kanskje er det dette ufullkomne og menneskelige som gjør at albumet som helhet, i alle fall , føles tilnærmet perfekt?

Krydret med eminent gitarspill fra Radioheads Jonny Greenwood, dras den overveiende sakte- og stilleflytende musikken lengre både i akustisk og elektronisk retning, og ender opp et sted Ocean nå har ryddet helt for seg selv. Prominente gjester som Beyoncé, Kendrick Lamar og James Blake holder seg så langt i bakgrunnen at det er vanskelig å i det hele tatt høre at de er med.

Han vrir på Carpenters-hiten «Close to You» og Beatles' «Here, There & Everywhere» – ikke minst låner han refrenget på Elliott Smiths vonde dopavvenningslåt «A Fond Farewell» på «Siegfried». Likevel er dette i høyeste grad Frank Oceans personlige vitnesbyrd og uhyre sterkt preget av hans signatur som tekstforfatter og komponist. Han viser seg også som en enda sterkere sanger enn jeg holdt ham for å være, med større dynamikk og bredere følelsesregister enn tidligere.

Frank Ocean har med «Blonde» forsert enda flere stengsler, frigjort seg fra de fleste musikalske båser og står igjen både som modig unikum og høyst gjenkjennelig og feilbarlig menneske. «Blond» er, i enda større grad enn «Channel Orange» (og det sier en del), et album å grave seg ned i og med i ukene og månedene som kommer - bare vi lar det få puste og leve.

... og ennå har jeg ikke begynt på «Endless»…

Anmeldt av VEGARD ENLID

Foto: Boys Don't Cry