- Et vindu inn i et mørkt sinn

Ingen norske rockalbum har en blodigere historie enn Mayhems «De Mysteriis Dom Sathanas» fra 1994. I kveld framføres klassikeren i Samfundet.

22 år etter utgivelsen av «De Mysteriis Dom Sathanas» framfører Mayhem for første gang hele albumet på norsk jord. Fra venstre Ghul, Necrobutcher, Hellhammer, Attila Csihar og Teloch.  

Saken oppdateres.

Mayhems debutalbum «De Mysteriis Dom Sathanas» fra 1994 er regnet som et mesterverk og et milepæl i svartmetall-historien. Samtidig har det den mest oppsiktsvekkende og blodige historien av alle norske rockalbum.

Fredag framføres albumet i sin helhet for første gang på norsk jord når Mayhem framfører det fra a til å i Studentersamfundet.

LES OGSÅ: Sonic Youth-legenden løfter fram Mayhem

- Det er et fryktelig bra album. Mest av alt fordi det fryser tida og er et øyeblikksbildet av lydbildet og atmosfæren fra tidlig 90-tall, forklarer Mayhem-bassist Jørn «Necrobutcher» Stubberud til Adresseavisen dagen før konserten.

Selvmord og drap

Historien om svartmetallens mest innflytelsesrike album er samtidig en blodig historie som har vokst til mytiske proporsjoner. Kjeden av hendelser startet på mange måter da bandets svenske vokalist Per Yngve «Dead» Ohlin tok livet sitt i april 1991 i huset der bandet bodde. Selvmordet gikk sterkt inn på Stubberud, som tok pause fra Mayhem. Under ledelse av gitarist Øystein «Euronymous» Aarseth gikk bandet imidlertid i gang med innspillingen av «De Mysteriis Dom Sathanas» i Grieghallen i slutten av 1991 – fortsatt med Jan Axel «Hellhammer» Blomberg på trommer, men med ungarske Attila Csihar som ny vokalist og Varg «Count Grishnak»/«Greven» Vikernes på bass. Forholdet mellom Aarseth og Vikernes ble imidlertid stadig mer anstrengt, og det endte med at Vikernes drepte Aarseth i Oslo 10. august 1993.

Albumet ble likevel sluppet i mai 1994, rundt samme tid som Vikernes ble dømt til 21 års fengsel for drapet. På omslaget ligger bandets logo over et bilde av Nidarosdomen, som det lenge gikk rykter om at Vikernes og Aarseth hadde planlagt å sprenge.

- Et vindu inn i et mørkt sinn

Selv om Stubberud ikke spiller på albumet, bidrar han med flere låter. Tekstene var skrevet av avdøde Ohlin, med bidrag fra Stubberud og trondhjemmeren Snorre «Blackthorn» Ruch (som ifølge ryktene kan finne på å dukke opp som gjest på scenen fredag kveld).

- Pelles tekster er fantastiske, et unikt vindu inn i et mørkt sinn. Utrolig personlige greier, men pakket inn i en kontekst, mener Stubberud. Lyden ble også spesiell og skoledannende for senere svartmetall-utgivelser. Stubberud forteller at han hørte et intervju med produsent Eirik «Pytten» Hundvin, som fortalte at plata er den han er mest stolt av.

- Det var nok mer «art by accident», gutta var inne og skrudde sjæl og tilfeldighetene rådet. Jan Axel skrudde trommelyden høyere og høyere, hele skiva er jo en eneste stor trommesolo, ler bassisten.

Tiltrakk seg kopier

Så ble «De Mysteriis Dom Sathanas» likevel den «offisielle» lyden av svartmetall. En haug med kopier dukket opp, og Stubberud har et ambivalent forhold til at lydbildet dannet skole.

- Jeg har vært mye i studio er en sucker for god produksjon. Å dyrke dårlig produksjon er som å dyrke religion – helt meningsløst, mener han.

Det var ikke bare lydbildet som tiltrakk seg kopier, band begynte også å ta etter liksminken Ohlin ifølge mange var først ute med.

- Sminke i rocken var ikke noe nytt, du hadde Kiss, Alice Cooper og King Diamond og de der. Men Pelle sminket seg som om han hadde vært død ei stund. Tegnet inn snørr og sånt for å gjøre det ubehagelig og ekkelt. Og alle hengte seg på, sier Stubberud.

- Vi har gått litt videre teknisk og blitt en del bedre på instrumentene. Men jeg er veldig stolt av plata. Et bevis på at den tåler tidens tann og vel så det, er at vi digger hvert eneste sekund når vi spiller skiva fra a til å, mener han.

- Aldri vært så bra som nå

Bandet framførte «De Mysteriis Dom Sathanas» i sin helhet for aller første gang i Sverige rett før jul i fjor, og de gjør en rekke «De Mysteriis»-konserter i utlandet i løpet av året. Stubberud forteller at de har sydd sammen en pakke med en del nylaget, ambient musikk mellom låtene. Det har vært etterspørsel i mange år, men det har tatt tid. Stubberud forklarer at det aldri var aktuelt før Attila var tilbake i bandet i 2005. Så lagde de plate og turnerte med den en stund. I tillegg har det tatt tid å sette sammen et band med riktig musikalsk og personlig kjemi.

- Etter flere år med én ekstra turnégitarist har vi fått inn to faste gitarister, og det blir noe helt annet. Nå har vi hundrevis av konserter under beltet, ny og superbra lydmann og på lys har vi hatt samme dame i ti år. Jeg mener helt ærlig at vi aldri har vært så samspilte og bra som nå, vi kommer til Trondheim med selvtilliten smurt tjukt utenpå og gleder oss, sier han.

- Det slo meg for et par år siden: Nå er vi så gode at vi bare må komme oss ut og spille. Erobre nye land og territorier, men samtidig reise kjerringa på de stedene der vi tidligere kom kommet litt «trøtte» på jobb og dreit oss ut.

Hekta på sykkel

Det er nye tider nå, tross alt. Fra å være samfunnsfiender har svartmetallpionerene kommet inn i det gode selskap. Stubberud har til og med begynt å mosjonere. Da vi ringer har han nettopp vært på sykkeltur.

- Jeg er blitt hekta på sykling, og driver også med svømming og skigåing når sesongen tillater det, forteller han.

- Men du finner ikke meg på noe treningsstudio. Det blir for dumt.

Norgesrekord i land?

Stubberud forteller at han er blitt en voksen mann som gjerne setter seg ned med kaffekopp og atlas på kveldene. Da teller han land bandet har spilt i, og drømmer om å kunne krysse av stadig flere. Til nå har de spilt i smått utrolige 50 land, og han håper lista vokser i løpet av de neste par årene. Allerede i oktober spiller de for første gang i El Salvador, Guatemala, Uruguay og Bolivia. På planleggingsstadiet finnes konserter i såpass eksotiske land som Cuba, Dominikanske republikk, Nepal, India, Pakistan og Kina. Noen litt kinkigere enn andre med tanke på logistikk og politisk klima for svartmetall.

- Om vi får til konserter i alle landene vi har tilbud fra, er vi oppe i 72. Det kan umulig være andre norske band som har spilt i flere? Det må i så fall være Enslaved, de er så utrolig disiplinerte, spyr ut ny skive hvert år og greier, ler han.

- Rolling Stones hadde 50-årsjubileum nylig. Jeg har bare 18 år igjen før jeg er der sjøl. At Mayhem lever i beste velgående, er fryktelig tilfredsstillende. Vi skriver ny musikk, selv om ting tar tid vi setter kvalitet over kvantitet og er våre egne verste kritikere. Nåløyet vårt er utrolig trangt. Men det ser veldig bra ut.

 
På forsiden nå