Nesten 20 år etter at den først kom ut, gjenutgir Motorpsycho albumet «Angels and Daemons at Play» (1997).

Det som var et dobbeltalbum den gang, utgitt i en rekke formater og varianter, er blitt en boks med hele seks cd-er. I tillegg til den originale platen, inneholder to av cd-ene konserten bandet gjorde på Rockefeller scene i Oslo 14. mars 1997.

En av de andre cd-ene inneholder b-sider, rariteter og liveinnspillinger fra gruppa i samme periode.

Tidligere har de gjenutgitt både «Timothy’s Monster», «Blissard» og «Demon Box» som cd-bokser – og 9. desember kommer altså den fjerde i serien.

- Hvorfor kommer denne nå, Bent Sæther?

- Etter at vi fikk «Demon Box» ut av verden i fjor, føles det å logisk å ta denne. Kronologisk er det den neste i serien, og det begynner å nærme seg 20 år siden den ble utgitt.

Samme fandenvivoldske energi, men enda mer overbevisende fremført enn i Motorpsychos gjennombruddsår, mente vår anmelder da gruppa fremførte «Demon Box» i sin helhet på Rockheim i oktober fjor.

- Det er mye ekstramateriale her, blant annet den smått legendariske konserten fra Rockefeller i 1997. Er det den samme som NRK sendte på radio samme år?

- Ja, det tror jeg det må være. Men dette er ikke radioversjonen, det er hele greia, inkludert introen til Helge Sten (Deathprod) som spilte support. Det var et verk som heter «Komet» og som ikke er utgitt noe annet sted. Det er tre timer musikk, en hel kveld på Rockefeller. Det eksisterer bootlegs fra denne konserten, så mange har hørt den, men ikke alle. I stedet for å gi ut det vi synes er best, gir vi ut alt – så får det stå der som et dokument.

- Boksen inneholder også en cd med b-sider og rariteter – hva kan du si om den?

- Det mest interessante er den absolutt første fremføringen av «Un Chien d'Espace». Låta kom til da vi ble invitert til å spille til filmen «Den andalusiske hund» på Cinemateket i Oslo i 1996, der laget vi det instrumentale rammeverket. Dette er et opptak av den første gangen vi spilte låta. Den er ganske annerledes, men litt morsom. Og så er det et par-tre outtakes fra skiva, et par låter vi skrev til kampen mot rivningen av Svartlamoen, samt noen spesialgreier som ikke nødvendigvis har vært så lett å få tak i. Det er et forsøk på å oppsummere denne perioden. Vi måtte gjenoppfinne oss selv, og var på vei over til noe annet, samtidig som vi røsker sammen noen av de tingene vi gjorde tidligere. Det var en overgangsperiode for Motorpsycho, og det høres på plate. Stilistisk er det all over the place, men det er underholdende å høre på.

Motorpsycho tar med seg den svarte bikkja på velkomponert tur i soloppgangen. Les anmeldelsen av bandets siste album, «Here be monsters»

- 1997 var året kampen mot rivningen av Svartlamoen sto på som hardest. Hvordan var dette året for Motorpsycho?

- Dette er midt i gullæraen til Svartlamoen, og vi er preget av kampen mot rivningen det året, uten at låtene nødvendigvis handler om det. For min del er det som å bla i en dagbok. Dette er ganske kjapt etter at vi kom ut fra «Blissard». Vi er blitt trio igjen og driver og forsker mye hva det kan innebære musikalsk. Jeg har begynt å spille mer gitar enn tidligere, sikkert fordi det var så morsomt å lage togitar-låter på «Blissard». Vi ville forske videre på det harmonisk. Året etter, på «Trust Us», tar vi det helt ut; der spiller jeg nesten bare gitar, samtidig som vi bruker basspedaler.

- Dere vant spellemannspris for albumet – var dere med på utdelingen?

- Det stemmer, det ... Jeg tror det var det året Helge var der og representerte oss. I stedet for en vanlig takketale, holdt en appell til inntekt for Svartlamoen.

(Et dykk i arkivet viser at det var året før, da gruppa vant spellemannspris for albumet «Blissard», at Helge Sten holdt denne talen. I stedet for å takke, nevnte han de som ikke fortjente en takk: Strandveien Auto og Trondheim kommune, som jobbet for å rive Svartlamoen. Sten avsluttet med «Lenge leve Svartlamoen!». Motorpsycho var for øvrig på norgesturné og spilte på Folken i Stavanger samme kveld.)

ROCKSAGT: Da Motorpsycho gikk baklengs inn i den norske folkesjela

- Hvordan går letingen etter ny trommis etter at Kenneth Kapstad ga seg? Noen i sikte?

- Vi leter, vi, men vi har ikke ansatt noen. Vi driver og forsker og prøver litt. Vi regner med at vi finner ut av det. Det verste er om det blir en kar som varer i ett år, og så må vi øve inn en ny, igjen og igjen. Vi vil være helt sikker før vi bestemmer oss. Vi begynner å bli lei av å øve inn de gamle låtene med nye folk. Vi har hatt et stort antall keyboardister gjennom årene. Maks én trommis til, har vi tenkt. Enten det – eller vi kan gå en annen vei: At jeg og Snah (Hans Magnus Ryan) er bandet, og så huker vi tak i den perfekte trommisen til de låtene vi skriver. Vi har ikke hatt så mye tid til å tenke i det siste. Vi har vært opptatt på Trøndelag Teater, og nå har Hans Magnus vært på turné med Møster et par uker.

- Hvordan var det å spille musikk til «Begynnelser» på Trøndelag Teater over en så lang periode?

- Det var som å være på turné. Jeg tenkte jeg skulle få gjort litt ting på dagtid, men kroppen gikk rett i turnémodus og skrudde seg av da den ikke var på jobb. Men det var utrolig mye mer lærerikt enn hva jeg hadde sett for meg. Det var intenst og jeg rakk ikke å bli lei låtene. Vi har opptak av de rundene der også. Vi trenger å få litt avstand til det, men det er nok en plate inni der også, hvis vi går inn og plukker ut det som sto bra på egne bein. Det er et av de prosjektene vi må se på ganske snart.

LES ANMELDELSEN: En kraftprestasjon

- Det er blitt en tradisjon med Motorpsycho-konsert i Trondheim før jul – blir det konsert i år?

- Skuta flyter den, og alt er greit, men det blir nok for tidlig. Det var litt kjepper i hjulene for oss at Kenneth slutta, og praktisk er det helt på trynet, men vi har godt av å tenke litt ekstra, bli litt ekstra utfordret, sier Bent Sæther.

PS. Møster! med blant andre Kenneth Kapstad og Hans Magnus Ryan spiller i på Lobbyen i Verkstedhallen torsdag kveld.