- Hvis skjønnlitterære forfattere skal forholde seg til de rådende etiske retningslinjer i samfunnet, ville litteraturen aldri kunne bringe noe nytt.

Derfor må vi tåle at noen blir støtt, sier forfatter Vigdis Hjorth.

Sammen med forfatter Ivo de Figueiredo deltok hun i går kveld på et bokbad i Trondheim folkebibliotek. Begge er aktuelle med bøker om fedre: Hjorth med romanen «Arv og miljø», mens Ivo de Figueiredo nylig ga ut sakprosaboken «En fremmed ved mitt bord». I Hjorths roman handler det om incestovergrep fra far, og mange leser boken som at Hjorth selv ble utsatt for incest. Figueiredo har skrevet om sin vanskelige far som en del av en familiefortelling. Men selv om begge skriver nært opp til eget liv, er det Hjorths bok som har stått i sentrum for en debatt om selvbiografiske romaner.

«Tvilsom litteratur»

Det var Aftenpostens kommentator Ingunn Økland som i høst gjenopptok debatten rundt såkalt virkelighetslitteratur à la Karl Ove Knausgårds «Min kamp»-verk. I en kommentar ytret hun seg kritisk til bølgen med selvbiografiske romaner der virkelige og til dels navngitte mennesker dukker opp som skjønnlitterære romanfigurer. Økland mener det innebærer at personer kan føle seg utlevert, noe som i neste rekke fører til «tvilsom litteratur». Hun trakk fram Vigdis Hjorths siste roman som et eksempel på dette. Og siden har debatten rullet: Kan forfattere skrive akkurat det de lyster? Eller bør litteraturen – inkludert sakprosaen – følge visse etiske retningslinjer?

Vigdis Hjorth tror det er hos Aftenposten at hunden ligger begravet. Avisen undersøkte også i en egen artikkel hvilke likhetstrekk det var mellom forfatterens liv og romanfortellingen.

- Jeg tror det handler om at Aftenposten er borgerskapets avis, og indirekte sier avisen at slike overgrep nok ikke skjer på vestkanten i Oslo. De liker nok ikke at jeg henger ut de pene familiene på beste vest, sier Hjorth.

Positive reaksjoner

Hun undres over at akkurat hennes roman er gjenstand for debatten i denne runden.

- Knausgård skriver om familien, naboer og lærere ved navns nevnelse, mens Linn Ullmanns roman er interessant fordi hennes familie er av offentlig interesse. I mitt tilfelle er ikke familien min av offentlig interesse og ingen av romankarakterene har navn fra virkeligheten. Derfor synes jeg det er litt rart.

Bademester Trygve Lundemo, vanligvis journalist i Adresseavisen, spurte om noen i hennes egen familie hadde reagert på romanen.

- Nei, ikke som jeg vet om. Men jeg har fått mange positive reaksjoner fra lesere som sier at «hei, du skriver om akkurat meg», fortalte Hjorth og mottok mange nikk fra publikummere i salen.

Tyrannisk far

Ivo de Figueiredo hadde forventet negative reaksjoner i kjølvannet av sin bok. Han skriver om faren, opprinnelig fra Øst-Afrika med indisk opphav. Faren var dominerende, banket moren og oppførte seg som en tyrann. I dag bor han i Spania og er dement. Moren bor fortsatt i Norge.

- Jeg beveger meg på gyngende grunn rent etisk og hadde derfor forventet masse bråk – men så skjedde det ingenting. Men en anmelder pekte på at jeg skriver sakprosa og derfor på et vis er «ærlig» i det jeg gjør. Dessuten kom Vigdis Hjorth og tok hele oppmerksomheten, uttalte Figueiredo med et smil.

Selv om han skriver i en annen sjanger er han enig med Hjorth: En hver forfatter må kunne ta fra eget liv.

- Hvis en forfatter ikke kan skrive om en dement far, hvem skal da skrive om demens på en ikke-faglig måte? Det er rett og slett ikke mulig å sette en merkelapp på hva en forfatter skal skrive.

Stor interesse: Mange hadde tatt turen til Trondheim folkebibliotek for å høre forfatterne Vigdis Hjorth og Ivo de Figueiredo (til venstre) snakke om sine ferskeste bøker. Bademester Trygve Lundemo (til høyre) ledet bokbadet. Foto: Kristin Slotterøy
Bøker om nær familie: Ivo de Figueiredo (til venstre) har skrevet om faren i en ny sakprosabok. Foto: Kristin Slotterøy