Da hans gode norske venninne Marianne Ihlen døde i sommer, skrev Leonard Cohen en vakker siste hilsen, der han forklarte at han selv snart ville følge etter. 7. november døde Leonard, 82 år gammel.

I forkant av utgivelsen av hans 14. studioalbum «You Want It Darker» for en måneds tid siden, sa den 82 år gamle kanadiske poeten ting som ytterligere understreket at han følte at hans tid var nær. Tekstene på albumet formidlet det samme. «I'm leaving the table, I'm out of the game», sang Leonard. Ingen bitterhet, ingen selvmedlidenhet, ikke noe melodrama. Nå var hans tid kommet.

Cohen har alltid vært opptatt av døden i sine tekster. Han sa i et intervju med meg tidligere at mange misforstå dette: – For det er jo snakk om å forsone seg med døden. For å kunne leve. Vi danser under apokalypsen, sa Cohen i 1992. For Cohens de ble denne dansen en stadig saktere, stadig mer melankolsk vals.

I mine ører er albumet «You Want It Darker» et av Cohens mesterverk, han formidler tanker ved enden på livet med en like selvfølgelig og stringent eleganse som han skrev om kvinnelige erobringer i mere potente tider, og med den samme mangelen på sentimentalitet som «the beautiful loser» alltid har beskrevet sine tap og sin utilstrekkelighet med.

Det er et besynderlig sammentreff at på nøyaktig det samme hotellrommet i Oslo som jeg fredag formiddag sitter og skriver denne teksten, satt jeg i januar og skrev tilsvarende ord om David Bowie.

De to dødsfallene har noen fellestrekk. For min egen del fordi det er to av de musikerne jeg har hatt desidert sterkest forhold til gjennom 50 års sterk musikkinteresse. For deres del, fordi de begge visste at deres tid snart var ute, de begge hadde et brennende ønske om å skape et siste monumentalt album, og at de begge klarte det. De døde begge kort tid etter at de ga ut album de kunne være mer enn stolte av.

Forskjellen er at for omverdenen var Bowies død et sjokk, han var fortsatt relativt ung, han hadde holdt sykdommen skjult for de aller fleste. Folk reagerte på Bowies død som om en venn brått hadde blitt drept i en trafikkulykke, mens det for Leonard Cohens del mer er som den kjære bestefaren som dør mett av dage. Klart det er trist og vemodig, men vi tenker på det rike livet han fikk leve, vi tenker at det er vakkert at han fikk dø mens han fortsatt var vital og sterk.

Og så trekkes vi tilbake til de sterke minnene, og om det fabelaktige livsverket Leonard Cohen har etterlatt seg. Vi undrer oss nok en gang over det helt spesielle forholdet mellom Cohen og Norge, landet der han for første gang toppet en nasjonal hitliste, med albumet «I'm Your Man» i 1988.

LES OGSÅ: Vår anmeldelse av biografien «I'm I'mr Man»

Leonard Cohen vokste opp i Montreal i et jødiske øvre middelklassemiljø som han flyktet fra, men også bar sterkt preg av. Han flyttet til New York, senere London, senere Hydra i Hellas, senere Los Angeles. Han skrev dikt, han skrev romaner, men det var først når han skrev tekster og melodier sammen at det virkelig svingte.

Det har virket som om Leonard Cohen alltid har vært gammel, fra han ga ut sitt første album «Songs Of Leonard Cohen» i 1967, da var han 33 år - eldre enn noen av de etablerte pop og rockrockartisteneden tiden. Han ble i årene som fulgte prototypen på vin og stearinlys-visesangerne; men det var en hel del som skilte ham fra den jevne hop av hyggelige visesangere: noe med dybden, undergangsdriften, kvalkvalitetene litterære metaforene, humoren, kåtskapen, ja hele spennet - som for alvor forløste seg da han på 80-tallet ga ut album i produksjoner som kunne måle seg med «vanlige» popartister.

Ikke minst i Norge elsker vi melankolske menn med stemmer plassert i de dypere barytonlag. Cohens tekstlige og musikalske univers besto av like deler undergangs- og kjønnsdrift. Han skrev om krig og fred og «all the bullshit in between», formidlet sin konsekvente outsiderposisjon med elegant vidd, språklig presisjon og tilsynelatende uanstrengt selvfølgelighet.

Cohen har sanger som åpenbart vil overleve ham, og de fleste av hans samtidiges produksjon. Ikke bare de mest kjente, med «Hallelujah», «Suzanne», So Long Marianne», «Bird On A Wire» og «First We Take Manhattan» i spissen, men en lang rekke mindre kjente sanger av høy kvalitet.

Han fikk en alvorlig trøkk midt på 90-tallet, da ambisiøs turnturnévirksomhet tok knekken på ham, og han gikk i zen-zenbuddhistisk kloster i fire år - fast bestemt på at artistlivet var et ferdig skrevet kapittel i hans liv. Men en grisk manager som svindlet fra ham hele formuen, tvang Leonard tilbake til rampelyset. 73 år gammel gjorde han et triumferende comeback - og i løpet av de siste ni år har han holdt flere fantastiske konserter og i de siste fire årene har han gitt ut en imponerende albumtrilogi, der særlig den første «Old Ideas» og den siste «You Want It Darker» holder et skyhøyt nivå.

Det var sterkt å oppleve Leonard Cohen på scenen, og det er stadig sterkt å gjenoppdage glemte godbiter fra platekarrieren. Men det er i dag helt spesielt å tenkte tilbake på personlige møter.

Jeg var så heldig å møte Leonard Cohen to ganger, i 1985 og 1992. Det var intense opplevelser. Det er ikke noen overdrivelse å si at Cohen hadde en magnetisk element i sin personlighet. Han var dessuten et svært godt intervjuobjekt. De fleste store stjerner som gjør samlebåndsintervjuer, lirer av seg faste lekser, Leonard Cohen forholdt seg til spørsmålene og reflekterte over dem før han svarte. For ham var ethvert møte med et nytt menneske en potensiell kilde til ny innsikt. Han forholdt seg til intervjuer som om de var reelle samtaler. Og da ble de jo det.

Det er ikke til å komme fra at personer som blir beundret i så stor grad som en artist av Cohens format, ender opp en smule selvopptatte. Men noe av Leonard Cohens hemmelighet og magi, var at han fortsatte å også være opptatt av andre. Det er derfor det føles fint at det på cd- coveret mitt av «The Future» står følgende: Dear Ole - Good to talk to you» over Leos underskrift. Jeg vet jo godt han skrev det til alle, men jeg vet også at han mente det. Leonard Cohen brydde seg om folk, og folk brydde seg om ham.

Cohen på scenen i Molde i 2009 Foto: Jens Søraa, Adresseavisen