Det sier Vibeke Hay Wold som drev booking og produksjon på utestedet mellom 2010 og 2014.

I fjor begjærte Brukbar Blæst seg konkurs.

- Driver du en slik konsertscene har du små marginer, og at Blæst holdt det gående i 16 år handler mer om vilje og entusiasme enn om penger. Det var flere nedturer rent økonomisk, og det kunne ha vært kroken på døra nesten fra dag én, illustrerer Vibeke Hay Wold.

Worst case

Sammen med fire andre kolleger, hvor alle har vært involvert i driften på Brukbar og Blæst, deltok hun i en noe humoristisk paneldebatt ved navn «Worst case» under musikkonferansen Trondheim Calling som nå foregår i byen. Panelet delte ville historier, nedturer og blemmer med publikum – i et forsøk på å lære av hverandres tabber.

Det var bergenseren Thomas Digervold, med lang fartstid innen festival- og konsertarrangørbransjen i Norge, som fikk ideen til «Worst case». Etter å ha vært på en haug foredrag med arrangører og bookingansvarlige som forteller sine suksesshistorier, ønsket han å gå helt motsatt.

- Etter nok et foredrag om alt som gikk bra, var vi en gjeng som begynte å fortelle hverandre historier om da alt gikk på ræva. Det var da jeg fikk ideen om å samle bransjefolk til å fortelle om da de virkelig «dreit på draget». Slike historier er både morsomme og ikke minst lærerike, sier Digervold.

Drift og kunst

Gjengen fra Brukbar Blæst-æraen er enige om at det er balansen mellom hvilke band du vil booke og økonomien som er det vanskeligste.

- Du skal balansere mellom drift og kunst. Du skal med andre ord drive med kunst, samtidig som du selger mest mulig øl, sier Trude Midtgård.

- Og noen ganger må du endre konsept for å overleve når kommersielle aktører banker på døra, selv om det ligger noen farer ved å endre konsept. Da Tiger Tiger ville overta Blæst i 2003, ble vi nødt til å dreie mer mot rock. Men de to første årene tviholdt vi på jazz og elektronika, sier Bård Flikke.

Flikke er daglig leder ved Byscenen, men var i sin tid gründer av Blæst.

- Sårbart

Marius Thorvaldsen som har vært i Brukbar Blæst-systemet siden 1997 peker på at man alltids kunne ha vært mer kommersielle og booket band som man visste ble kassasuksesser.

- Men da hadde vi også mistet mye på veien, og Blæst hadde nok ikke vært den institusjonen som den ble både for publikum og en rekke band som kanskje fikk en kickstart på disse scenene. Det gjenstår å se om Blæst-konkursen er en «worst case» eller en «best case». Da Veita Scene ble lagt ned, dukket det opp noe nytt. Og det gjør det sikkert etter Blæst også, sier Thorvaldsen.

Andrew Anfinnsen, bookingansvarlig ved Brukbar/Supa og BrukbarBlæst i til sammen sju år, peker på at det kan være sårbart å skifte eiere når organisasjonen er tuftet på dugnadsinnsats.

- Marginene er så små at hvis noe går skeis i mellomleddet, så tipper det over. Dermed må det mye overskudd til for å dekke inn.

- Og mens resten av bransjen er blitt profesjonalisert, så ble kanskje Blæst hengende etter som en dinosaur, skyter Marius Thorvaldsen inn.

Rumpa på kopimaskinen

Men selv om Blæst endte i en konkurs, har de tatt med seg en haug med konsertopplevelser, kompetanse og mange gode minner. Og noen tabber. Bård Flikke minnes den gangen de leaset en kjempedyr kopimaskin for å spare penger ved å printe ut plakater. Etter en konsert fant de glasset på kopimaskinen knust og med blodflekker. Noen fra bandet hadde kopiert rumpa på maskinen og det gikk åpenbart ikke så bra.

- Ja, det var vel litt mer rock 'n' roll før. Nå legger vi ut en Twitter-melding om konserten og går hjem tidlig til proteinshaken. Ja. vi er blitt som Arve Tellefsen hele gjengen. Vi går før festen er slutt, ler Thorvaldsen.

- Noen gode råd til ungdommen?

- Bare gjør det, hold på overmotet. Og sørg for riktig timing, konkluderer de fem.

- Eller som mora mi sier; man har ikke levd før man har opplevd en konkurs, sier Vibeke Hay Wold med et smil.

Lærer av hverandres blemmer: - Det er mer produktivt å dele historier om når det gikk på ræva enn bare solskinnshistorier, sier Bård Flikke (fra venstre), Thomas Digervold og Marius Thorvaldsen. Foto: Christine Schefte, Adresseavisen