Jo Sverre Sande fra Rindal markerte seg allerede for snart ti år siden som sterk vokalist og låtskriver i tenåringsbandet The Swiks, men har siden den gang gått solo og skiftet til norsk språkdrakt.

Les alle våre saker om Trondheim Calling her

Etter et par singler er han blitt sammenlignet med Sondre Justad og Daniel Kvammen – noe lettvint, ettersom de ikke har så veldig mye til felles bortsett fra at de synger popmusikk på dialekt. Jo Sverre har riktignok noe av inderligheten til felles med Justad, men er sterkere på klassisk poplåtskriving enn på utadvendt energi, skulle det vise seg da han spilte en av Trondheim Callings første konserter på Fru Lundgreen torsdag kveld.

Som låtskriver skjeler nok Jo Sverre mot Coldplay – han har tydelige låter med fasong, store refrenger og lydbildet har plass både til tangenter og skinnende gitarfigurer. Som vokalist har han stort nok register til å bære til dels store melodisprang med glans.

Når det gjelder tekstene, er ikke Jo Sverre noen hemmelig mystiker, akkurat. Det han synger er det han mener, og innimellom blir det litt vel direkte. Ikke at det er gladlåter, han presenterer like deler weltschmerz og kjærlighetssorg – likevel er det ingen tvil om at rindalsdialekta gjør seg også som popspråk. Han har fortsatt også noe å gå på som energisk scenepersonlighet, selv om han tødde opp mot slutten mellom låtene.

De gangene Jo Sverre og bandet glir mot country- og viserock, blir det mer grått og traust – dette er det fryktelig mange i Norge som driver med, og mange fikser det vel så bra. Men som leverandør av streit kvalitetspop med refrenger som lurer seg uunngåelig inn i hjernen og til P1-lister, er Jo Sverre litt av et talent. Singelen "Ka om", som slippes i dag, er en av dem – at P1-hiten "Ild og anarki" ikke ble et høydepunkt under konserten, skyldes ikke bare at bandet ikke fikk den helt til, det har også å gjøre med kvaliteten på mye av det andre materialet.

I en festival der omtrent 95 prosent av artistene er hippere, er det lett å stikke seg ut – på godt og vondt. Kanskje hadde han derfor gjort seg enda bedre mot slutten av festivalen, da kroppens indre indie-o-meter virkelig har nådd sitt metningspunkt og du higer etter noe som ikke gir seg ut for å være noe annet enn det er.

Anmeldt av VEGARD ENLID