- Jeg grubler på plot og personkarakteristikker, og skriver ut når jeg kommer hjem, forteller krimforfatter Jan Boris Stene.
Sist onsdag ble Stenes andre bok, «I djevelens klør», lansert. Stene har to mål for sitt forfatterskap, han vil fortelle en god historie og samtidig løfte fram sider av Trondheims historie som ikke alle kjenner til. Handlingen i Stenes bok er lagt til Fjeldsæter hotel, som lå like nedenfor Skistua i Bymarka. Hotellet var i drift i 18 år, fra 1899 og fram til den ærverdige bygningen brant ned i 1917. Ingen fant brannårsaken, og dette danner bakteppet for Stenes krim.
Rekreasjonssted for fiffen
Ifølge Stene finnes det ikke mye skriftlig informasjon på Fjeldsæter hotel. I en av kildene omtales det som et sanatorium. Ettersom dette var før tuberkolose ble et stort problem, er det grunn til å tro at hotellet fungerte som et slags «nervesanatorium». Her kunne de bedrestilte trekke seg tilbake og hente krefter i frisk luft og naturskjønne omgivelser når det ble for meget i mer sentrale strøk.
Det er lett å se for seg ekvipasjen en kald vinterdag. Pelskledte byborgere, som sitter godt innpakket i skinnfeller, mens gampen trekker sleden opp og fram så frostrøyken står. Fra sentrum er det tunge og lange bakker, og turen den gang da tok halvannen time. Hit kom også jeg-fortelleren i boka til Stene, en sliten lege som trengte ro og fred.
Sympatisk detektiv
- Jeg valgte en lege, rett og slett fordi det er interessant for meg å finne ut mer om legelivet på denne tida. Må innrømme at det er litt irriterende at sir Arthur Conan Doyle har presentert Dr. Watson allerede, men det får jeg ikke gjort noe med, sier Stene.
På denne tida er Norge og Trondheim preget av første verdenskrig; det er dyrtid og rasjonering, handelsflåten torpederes og mange norske sjøfolk mister livet. Det spekuleres i aksjer, og mens noen blir styrtrike over natta, blir andre fattigere.
- Til jul i 1916 kom brennevinsforbudet, en tragedie for detektiven min Falkener, som drikker eksklusiv Jameson whisky hver dag. Han er ingen dranker, men en trivelig mann med bowler, som har solid utdannelse og er kjemiprofessor ved NTNU. Jeg synes det er altfor mange usympatiske detektiver, sier forfatteren.
Klassisk plot
«I djevelens klør» har et klassisk plot, med mord bak en låst dør?
- Konstellasjonen er veldig Sherlock Holmes og Dr.Watson, mens plottet er typisk Agatha Christie. Jeg pleier å si at hun var min første kjærlighet. Da de første filmene med David Suchet som Hercule Poirot kom i 12-årsalderen, var jeg solgt. I tillegg har jeg lært veldig mye av Stein Riverton, som hadde en egen evne til å lage skumle og nervepirrende beskrivelser av ting.
Den mystiske «Fruen»
I boken finnes også en mystisk skikkelse, omtalt som «Fruen»?
- Troen på det unaturlige var høyst tilstede på denne tida, og i Trondheim gikk historien om en dame som vandret rundt i byen. Hun var to meter høy, hadde sorte klær og fingre som lignet knivblader. Det finnes artikler på dette, hvor det står «nå er den sorte dame sett igjen».
Stene vekker ikke bare mystiske fruer til live, av og til bruker han også trekk fra kjente personer. I forrige bok, for eksempel, ble en legekollega brukt for å gi karakter til en luguber kelner på ei tvilsom sjappe i byen.
- For å gi liv til persongalleriet, henter jeg opp historiske bilder, plukker de jeg trenger og henger dem opp på ei korktavle. Da blir det lettere å beskrive dem og gjøre dem virkelige for meg.
- Å skrive krim gir energi
Jan Boris Stene er først og fremst pappa til en sjuåring, tvillinger på fem og en treåring, og kreftlege. Så hvordan får han tid til å skrive?
- For meg er dette et overskuddsprosjekt. En godt betalt hobby, som gir meg energi. Jeg kan skrive når som helst og hvor som helst, men aldri etter klokken 23.00 på kvelden. Da blir det altfor strevsomt neste dag. Kona og ungene syns det er greit, jeg liker denne leken mellom leseren og meg. Det gir meg energi.
Hva med barna, blir ikke de preget?
- Sjuåringen har mange detektivspill på rommet sitt, og har laget en egen «mordbok» med bilder av seg selv i ulike positurer, der blodet renner og pistolen ligger ved siden av offeret. Der er det kvelning og litt forskjellig. Jeg var redd for barnevernet en periode, men det har roet seg. Han har heldigvis fått andre interesser, forteller Stene og legger til; - Dette er en hobby, men jeg vil jo gjerne leve opp til forventningene og levere en god bok nummer to.
«Ti små negerbarn» var trolig den første boka jeg leste. Vi kjøpte den og «Mord som medisin» til bestemor da hun lå innlagt på sykehuset.
-Ja, sånt driver vi ikke med her, sa legen da han kom på visitt og så boken på nattbordet.