Prisen deles ut til noen som gjør en innsats for å formidle norsk mat og matkultur med vekt på tradisjon. I fjor vant matentusiastene Ingulf Galåen og Mikael Forselius fra Røros, og fikk tittelen «årets lokalmatfyrtårn».

- Dette er som å få kongens fortjenestmedalje. Ingrid er et ikon for oss nordmenn, det å få en pris, eller å være nominert til den, er stort for meg personlig, forteller Johnsen.

- En kollektiv anerkjennelse

- Først og fremst er det viktig å snakke i vi-form for å hedre mine flinke medsammensvorne som har vært med meg på reisen. Det er de flinke folkene rundt meg som er grunnen til at vi er der vi er i dag. Dette er en kollektiv anerkjennelse for Lian og det konseptet vi kjører, forteller Johnsen.

Ifølge Johnsen jobber han og hans kollegaer daglig med å formidle sin filosofi: kortreist mat i godt selskap. Det vil si at hovedråvarene skal være lokale, mens godt selskap skal være forankret i enten det som påvirker oss internasjonalt, eller gamle tradisjoner.

- På den måten kan vi skape nye retter.

Han er særlig opptatt av lokalmat, og har siden 2008 bevisst jobbet for å fremme dette.

- Jeg er redd for at lokalmat skal bli en trend.

Hvorfor er du redd for det?

- Fordi en trend går over.

Spis lokalt og vern om tradisjoner

Johnsen forteller at fokus på lokalmat er et verdivalg for LianTunet og Lian Restaurant, og at det er to aspekter ved mat de er særlig opptatt av. Det ene er å ikke «spise bort» matressursene til fattige land.

- Vi har et stort ansvar for å spise maten som er i nærområdet vårt, og må passe på å ikke spise av matfatet til de som er fattige. Hvis vi synes en råvare er veldig god, kan vi risikere å kjøpe den ut av u-land og spise den opp. Ta for eksempel scampiproduksjonen, der pumper de rismarkene fulle av saltvann for å dyrke frem scampien, og så ligger rismarkene døde igjen etterpå. Da sitter det én mann i det landet og blir rik på at vi spiser scampi, og de fattige får ikke risen sin.

Johnsen forklarer at det andre aspektet handler om å verne om tradisjonene våre og ikke glemme bort gammelt håndverk.

- Vi må aldri glemme å si takk for maten og å være ydmyk for maten som er dyrket rundt oss, og forstå at bak den står en håndverker i form av for eksempel en baker, en fisker eller en slakter bak, som skal bearbeide det til beste råvare.

Hedrer de vi glemmer å takke

For å hedre og ta vare på lokale mattradisjoner arrangerer de blant annet «kokarkjerringdag» hvor de deler ut hedersbetegnelsen «årets kokarkjerring».

- Det er de gamle damene som vi har glemt å si takk for maten til. De som har stått på bedehus eller fiskerhus, som har laget mat i dåp og konfirmasjoner rundt omkring i landet, forteller han.

De deler også ut «Go'hjertaprisen» som går til en person som gjør noe raust med mat og som er godhjerta.

- For eksempel kona til Joralf Gjerstad, som har tatt imot mange mennesker som ikke har det bra, og som står på trappa for å komme inn til mannen. Hva hadde livet deres vært uten den kaffekoppen og den påsmurte kakskiva hvis ikke hun hadde vært der. Tenk hvor godhjerta hun var hele livet, og hvilken raushet og omsorg hun viste dem. Likevel var det mannen som fikk oppmerksomheten.

Formidler tradisjoner til de unge

En viktig del av matformidlingen går også gjennom unge ganer og ører. Gjennom tre år har de hatt undervisning for 5000 unge på Lian for å lære bort kunnskap om mat og matkultur.

- Vi har en egen matvei på Lian som vi underviser i, og hvor deyngste også får lage mat selv. Matveien er en fysisk vei med lavvo, insekthotell, spørsmål om mat og matkultur som henger fra trær. Veien er også et fysisk møtested for barn, familier og næringsliv, forteller Johnsen.