Fredag slapp Netflix sin egenproduserte film «To the Bone». Filmen handler om en ung jente som sliter med anoreksi, spilt av Lily Collins. I utlandet har flere eksperter uttrykt bekymringer rundt at filmen kan være en trigger for mennesker med sårbar psykisk helse.
Kan trigge
– Utstikkende bein, overspising eller konkrete tall på kalorier er eksempler på ting som kan trigge, og dermed på alvorlige følger for noen som er disponert for sykdom. Men det betyr ikke at filmen ikke skal vises. Den kan ha sin misjon som samtalestarter, mener Ingeborg Senneset.
Senneset er utdannet sykepleier, jobber som journalist i Aftenposten og har selv slitt med anoreksi i flere år. I vår ga hun også ut boken «Anorektisk», en bok som i hovedsak er dagboknotater fra tiden hun var syk.
– Vi må grave mer i årsakene til at folk blir syke. Vi må ikke se oss blinde på hva som kan trigge og ikke, da det kan være nesten hva som helst. Vi trenger å forstå hvorfor mennesker ser sykdom eller symptomer som et alternativ, og hva de trenger den til. Er det en rus de søker? Lindring? Å glemme? Her manglet filmen dybde, mener Senneset.
For mye kropp
I «To the Bone» viser de blant annet hvordan karakteren Ellen går ned i vekt og hva hun spiser.
– Det kunne blitt en viktig film fordi det kan skape en samtale rundt psykisk helse. I stedet kretser handlingen for mye rundt kropp og mat som kan trigge til spiseforstyrrelser. De dummer det ned til at det bare handler om kropp,men spiseforstyrrelser, som psykisk sykdom, handler om så mye mer, sier Senneset.
Hun synes også det er synd at ikke flere filmer omhandler andre spiseforstyrrelser enn anoreksi.
–Anoreksi er jo egentlig en sjelden sykdom. De aller fleste som sliter med spiseforstyrrelser er normalvektige eller overvektige. Jeg savner at filmskapere viser mer av virkeligheten, som for eksempel overspising og bulimi.
Senneset påpeker at det er viktig at vi ikke gjør spiseforstyrrelser til noe vi skal være redde for å prate om.
– Folk blir ikke «smitta» av å se en film om anoreksi. Å si det ville være å redusere en alvorlig psykisk sykdom til en bagatell og gjøre sjansene for innsikt og behandling mer reduserte enn de alt er i dag.
Et usunt kroppsbilde
Lege og forfatter, Kari Løvendahl Mogstad er enig med Senneset og er glad for at skambelagte tema som spiseforstyrrelser ikke ties i hjel. Hun tror noen mennesker kan være mer sårbare for filmen som en trigger enn andre.
–Noen blir personlig påvirket når de ser såppas sterke scener. Filmen gjør også anoreksi til noe spennende, fordi det viser en ekstrem kontroll. Mange av oss er genetisk anlagt til å bli fascinert av mennesker som utøver en slik kontroll. Dette kan vi se i andre sammenhenger der folk tyner seg og driver hard kontroll på seg selv.
I likhet med Sennestad hadde hun håpet på flere filmer som omhandlet andre spiseforstyrrelser. Mogstad mener anoreksi er det stereotypiske temaet for filmer om spiseforstyrrelser.
– Jeg synes også de forherliger og idealiserer et usunt kroppsbilde. Kropp selger jo selvfølgelig, men å vise en anorektisk kropp på film trenger ikke nødvendigvis å inspirere folk.
Les også: Scener fra et liv i skam
Budskapet forsvinner
Mogstad tror at de fleste ikke vil synes at det er spesielt pent med en så tynn kropp, selv om mange strever etter å være tynne.
– Det som er synd er at budskapet forsvinner litt i alt fokuset på kropp. Jeg blir sittende igjen å lure på hva de egentlig ville med filmen.
Legen har også tanker rundt hvorfor det ikke lages flere filmer om for eksempel overspising. Siden det rammer flere, og ikke minst fordi det er forbundet med mangel på kontroll.
–Anoreksi fremstår nok som mer «sexy» enn overspising og er mer flatterende på film, men i virkeligheten er anoreksi et fengsel for dem som har det. Jeg håper det kan komme filmer som viser mer dybde og hvordan det egentlig føles å være så syk.
