Du er programforpliktet til å se en grøsser eller to på halloween. Her er de ti beste på Netflix akkurat nå.

Den «koselige» grøsseren

Stranger Things

2 sesonger

Så lenge Netflix har eksistert som strømmetjeneste så har ingen av kanalens egenproduksjoner vært mer etterlengtet enn den andre sesongen av «Stranger Things».

LIKTE DU DETTE? LES OGSÅ: Vi har laget en drøss med Netflix-relaterte saker. Les dem alle her.

Nå ligger denne klar og du kan seriefråtse deg gjennom ni timelange episoder i selskap med Will, Dustin, Mike og Eleven. The Duffer Brothers, som står bak serien, har laget den perfekte halloween-pakken der en spiseskje John Carpenter blandes med to deler Steven Spielberg og en knivsodd Stephen King. Og resultatet er usedvanlig smakfult. Om sesong 2 holder samme kvalitetsnivå som sesong 1 så har vi en ekstra grøsse-koselig halloween å se fram mot.

Den «ekle» grøsseren

Creep

I skrivende stund holder teamet bak kult-hit' en «Creep» på med å lage en oppfølger til denne. «Creep» kan best beskrives som en «sleeper hit». En film som kom og forsvant stille uten at den fikk særlig mye oppmerksomhet i media, men som i ettertid ble et kult-fenomen og vokste i status. «Creep» er på alle måter en annerledes «found footage»-film (tenk: «The Blair Witch Project»). Annerledes fordi uhyggen kommer så langsomt krypende. Anbefales på det sterkeste om du liker skrekkfilmer der det psykologiske spiller en langt større rolle enn det grafiske.

Den «ironiske» grøsseren

The Cabin in the Woods

En stor suksess både på kino og DVD/Blu-ray. «The Cabin in the Woods» tar alle klisjèene fra de hundrevis av tenåringer-på-hyttetur-filmene du noengang har sett og lager en orginal vri på hele tematikken. Både blodig og skvette-skummel. Og vi tør vedde på at du aldri gjetter slutten.

Den «surrealistiske» grøsseren

The Similars ( Los Parecidos)

De beste grøsserfilmene kommer ikke lenger fra Hollywood, men derimot fra Latin-Amerika (Sør-Amerika, Mellom-Amerika, Karibia og Mexico). Denne kommer fra sistnevnte og er en tour de force av psykologisk horror. Åtte fremmede blir strandet på en bussterminal en stormfull kveld i 1968. Etter at de fleste opplever å få merkelige anfall er plutselig alt forandret. På ingen måter en «vanskelig» film, men krever at du legger fra deg forestillingene om hva en skrekkfilm egentlig er.

Den «stille» grøsseren

I am the pretty thing that lives in the house

Husker du «Rosemary's Baby»? En av tidenes mest kjente skrekkfilmer der du ikke finner så mye som en dråpe blod. «I am the pretty thing that lives in the house» er av samme støpning. Ruth Wilson («The Affair», «Luther», «Wuthering Heights») spiller en ung kvinne som tar på seg jobben å passe på en aldrende forfatter i et hus der alt er bare...merkelig. En usedvanlig langsom film der tilsynelatende fint lite skjer på overflaten. Men du verden for et inntrykk den etterlater seg.

Den «post-apokalyptiske» grøsseren

10 Cloverfield Lane

Film nummer to i Cloverfield-franchisen (NB! Du trenger på ingen måte å ha sett den første). John Goodman har hovedrollen som overlevelses-fantasten som tar inn unge Mary Elizabeth Winstead etter at verden har gått til helvete....eller har den? Dette er en film som får deg til å gjette hva som egentlig er sant ved hver en korsvei. Og vær forbedredt på at haka kommer til å falle ned på brystkasse i filmens siste minutter. Elegant.

Den «ubehagelige» grøsseren

Funny Games

Ikke en skrekkfilm per definisjon, men en film så uhyggelig og ubehagelig at vi synes den passer på listen. For noen uker kom denne amerikanske versjonen av Michael Hanekes klassiker «Funny Games» på Netflix. Den er ikke like god  som den originale østeriske versjonen (begge er forøvrig laget av Haneke selv), men i nød spiser fanden fluer etc. Vi kan egenlig ikke si noe om denne uten å røpe for mye, så om du ikke har sett denne tidligere og samtidig kunne tenke deg en litt klein kveld i selskap med Naomi Watts og Tim Roth så gjør deg klar for tidenes ekleste «selskapslek».

Den «dystopiske» grøsseren

Soylent Green

En sci-fi -klassiker fra 1973 som er en fast gjenganger på filmklubber verden over. Sitatet «Soylent Green is people» har forlengst festet seg i populærkulturen. På ingen måte en spesielt god film sett fra et teknisk perspektiv, men det er noe med den underliggende uhyggen og hvordan denne bygger seg opp som gjør filmen til en klassiker. Og tvisten på slutten er klassisk gåsehudsframkallende grøss.

Den «blodige» grøsseren

Hostel

Super-ekkel og ultra-voldelig «torture porn» fra Eli Roth («Cabin Fever»). Om du syntes at filmene i «Saw»-serien ikke var ekle nok så ta en titt på «Hostel» og oppfølgeren «Hostel II» på Netflix ( begge er tilgjengelig, men nummer to er kvalitetsmessig langt under orginalen). Vær sikker på at ungene sover godt før du setter på denne. Du er herved advart.

Den «rykende ferske» grøsseren

Gerald's lek / 1922

Vi velger å ta to i samme slengen her. Ikke fordi de tematisk henger sammen, men fordi begge er Netflix-finansierte filmatiseringer av Stephen King. «Gerald's lek» er den beste av de to der Jessie Burlingame finner seg lenket til en seng i en hytte langt fra folkeskikken etter at en sex-lek gikk feil. Både tankevekkende og skummel og med strålende spill av Carla Gugino og Bruce Greenwood.

«1922» derimot tar for seg en mer typiske Stephen King-historie der en bonde opplever merkelige ting etter at han har myrdet kona. Thomas Jane ( som forøvrig har hovedrollen i sci-fi serien «The Expanse» - også på Netflix) gjør en fantastisk innsats som den «sympatiske» morderen.