Bråket rundt tildelingen av «Årets Spellemann» til Astrid S, går rett til kjernen av to eviggrønne musikalske kranglesaker: Kampen mellom generasjoner og mellom kunst og kommers.

For den som ikke har fått det med seg: Kommentatorer i medier som VG, Dagbladet og Aftenposten har rast over at prisen ikke i stedet gikk til Susanne Sundfør, en artist med kompromissløs kunstnerisk tyngde, lengre karriere og mer solid posisjon hos kritikerstanden enn den unge trønderjenta. Det argumenteres med at kvalitet øyensynlig er blitt uvesentlig, og at prisen er blitt en konkurranse i hvem som strømmes mest i Spotify.

Om vi imidlertid ser på historikken til prisen, som første gang ble utdelt i 1985, er det vanskelig å finne holdepunkter for indignasjonen. Om det er en rød tråd i utdelingene, er det at rene kvalitetsvurderinger alene neppe har ligget bak noen av dem. Den første vinneren var a-ha, som på det tidspunktet kun hadde gitt ut debutalbumet – en utgivelse som ble avfeid som en lettvekter av datidens kritikerkorps. Senere har den gått til D.D.E., Ole Ivars, Espen Lind og Alexander Rybak – side om side med Det Norske Kammerorkester, Leif Ove Andsnes, DumDum Boys og Röyksopp. Hummer og kanari, med andre ord, men alle med kommersiell appell og mange med sterk posisjon i utlandet.

Siden Ole Paus vant prisen i 2013, har den – kanskje tydeligere enn noen gang før – vært en premiering for internasjonal, kommersiell suksess, med Nico & Vinz, Kygo og Marcus & Martinus som de tre siste vinnerne. Sånn sett er det mer overraskende at debatten blusser opp for alvor først nå, med en prisvinner som er helt logisk ut fra de siste års tendens.

Selvsagt hadde Susanne Sundfør vært et knakende godt valg. En av landets aller mest kompromissløse artister, heller ikke hun en kommersiell sinke, med panegyriske anmeldelser så vel som store konsertpublikum i utlandet. Heldigvis har kritikken tatt form mer som en massiv støtte til Sundfør enn som en kritikk av Astrid S - selv om nedlatenheten overfor den ungdommelige popmusikken, satt opp mot «den voksne kunsten», skinner igjennom i argumentasjonen. Man har med rørende ridderlighet forsvart kunstneren Sundfør, noen har til og med antydet konspirasjon fordi Sundfør kritiserte Spellemannprisens klasseinndelinger for mange år siden.

Det er som om de alle har glemt at Sundfør vant tre priser for kun to år siden for sitt forrige album (som jeg, helt personlig selvsagt, likte bedre enn fjorårets). Det er nesten så en skulle tro hennes videre karriere står og faller på om hun mottar en av de få Spellemannprisene der juryen ikke har «kvalitet» som uttalt kriterium. Coverversjonen av Astrid S' «Hurts So Good» i fjor tyder på at Sundfør selv har et mye mer nyansert syn på saken. Hennes twittermelding tirsdag ettermiddag – et bilde av Astrid S med teksten «you go girl!» - vitner også om at hun har mer konstruktive ting å ta seg til enn å føle seg forbigått.

Samtidig pirker konflikten borti noe som er vanskelig for oss som har levd lenge nok til å ha vokst opp i en helt annen musikkbransjevirkelighet. Norsk musikkjournalistikk domineres fortsatt av en generasjon som var unge for 10–15 år siden (de fleste enda tidligere) og generasjonskonflikten har ulmet i mange år. Misnøyen mot P3s musikkprofil skjøt fart på 2000-tallet, da de som hadde vokst opp med kanalen plutselig hadde vokst ut av den – og dermed la skylda på en kanal som var frekk nok til å endre seg. Nå har vi etter hvert fått P13 som sutteklut, uten at verden og popmusikken har stoppet opp av den grunn. Tvert imot.

Prisene de siste årene viser nemlig at det ikke lenger holder å være populær, du må være populær i det rette segmentet – som i den nye økonomien betyr ungdommen og ikke oss. Far og mor, som før kjøpte plater, kjøper i dag abonnement på strømmetjenestene. Barna deres bruker tjenestene mye mer enn mor og far, og det vises på tallene. Strømming er i tillegg det beste verktøyet vi noensinne har hatt for å måle faktisk musikklytting. Og resultatet er ubehagelig for mange av oss. Selvsagt er det vondt å bevitne devalueringen av musikkalbumet som kunstform, samtidig er det smått komisk å se hvordan Astrid S' produksjon i 2017 bagatelliseres som «noen låter», når en opptelling viser at hun har gitt ut ni av dem (pluss et hav av remikser) – kun én færre enn Sundfør.

I den norske musikkbransjen har det tradisjonelt vært forholdsvis liten avstand mellom kunst og kommers. I takt med en lettere tilgang til et internasjonalt marked, er vi i ferd med å få en bærekraftig hitindustri også i Norge. Her dominerer de tre store plateselskapsgigantene Universal, Warner og Sony. Med sine investeringer og tilpasninger i strømmeøkonomien står disse for en stor del av omsetningen i den norske platebransjen, samtidig har de få Spellemann-nominerte i sjangerklassene. At de både krever og får sin plass i solen under bransjens viktigste pris, burde ikke overraske noen.

Spellemannprisen har alltid operert i en ikke alltid like elegant spagat, der de forsøker å ta hensyn både til kunstnerisk kvalitet og salgssuksess. Dagens dønn ærlige og nådeløse måling av faktisk musikkforbruk gjør det lettere enn noensinne å belønne faktisk popularitet. Derfor er det vanskelig å bli provosert av at enkeltpriser gjør nettopp det. Flere burde tatt Sundførs stoiske ro og åpne sinnelag til etterretning. Det er fortsatt langt fram til at Freddy Kalas eller DJ Kamferdrops blir Årets Spellemann.

Så får vi heller se fram til dagen da Susanne Sundfør får selveste Hedersprisen. Det er en pris hun vil fortjene og kle enda bedre.