Finnes det ingen grenser for hva Norges ledende spenningsforfatter kan lykkes med?

Jo Nesbø er i godt selskap når han nå gjenskaper et av Shakespeares sentrale tragedier i sitt eget bilde. Flere betydelige forfattere er med i det britiske prosjektet, som Margaret Atwood («Stormen»), Anne Tyler («Troll kan temmes»), Jeanette Winterson («Vintereventyret») og Edward St. Aubyn («Kong Lear»). Uavhengig av dette har Ian McEwan gjort en svært leken oppdatering av Hamlet (romanen «Nøtteskall»).

Her forteller Jo Nesbø hvorfor han takket ja til tilbudet om å skrive sin versjon av Shakespeare

Spenningsforfatter Nesbø er neppe på disses litterære nivå, noe han heller aldri har pretendert. For ikke å snakke om Shakespeares nivå.

Det må ha vært fristende å takke nei til et skriveprosjekt der man nesten er forhåndsdømt til å tape. Og drøyt 150 sider ut i den nesten 600 sider lange oppdateringen av «Macbeth», er det lett å tenke at han burde gjort nettopp det. Takket nei, altså.

På det punktet i romanen virker det som Nesbø har sviktet alle sine egne kvaliteter (skape troverdige skikkelser og et plott som hugger leseren umiddelbart) og i stedet gjør noe han ikke kan (la karikerte mennesker ta tilsynelatende umotiverte avgjørelser med ullen symbolkraft).

Les også anmeldelsen av Fassbenders «Macbeth» som inspirerte Nesbø

Denne gangen tar det tid før spenningsmesteren fester grepet, tid før man kommer inn i bokas spesielle logikk. I de siste 400 sidene skjer dramatiske ting kontinuerlig, og historien byr på bekmørk apokalyptisk spenning. Samtidig er Nesbø tro mot Shakespeares persongalleri og hovedhandlingen. I Shakespeares Skottland for 400 år siden handlet det om mennesker ruset på makt, som gjør stadig mer mørke og desperate handlinger for å oppnå posisjoner.

Jo Nesbø har lagt handlingen til nærere fortid. Han tidfester handlingen et sted konkret til 1970, 25 år etter Hiroshima, men Lindisfarne-hiten «Meet me on the Corner» som fremføres i en scene, ble først utgitt i 1972.

Dette er etterkrigs-Storbritannia på sitt mørkeste og mest forurensede. Hos Nesbø er bildet ytterligere karikert. Fabrikker stenges ned, maktapparatet er korrupt, gangstere konkurrerer om makten og bruk av harde rusmidler er utstrakt.

Den navnløse byen hovedhandlingen foregår kan for eksempel være Glasgow, men som med tidsaspektet, det er ikke så nøye.

Macbeth manøvrer seg mot stillingen som politimester, en posisjon med større makt enn byens borgermester. Hans livs kjærlighet, Lady Macbeth, er sjef for byens ledende Casino.

Macbeth er en barnehjemsgutt som ble reddet opp av rennesteinen, men fortsatt er hektet på det lokale rusmidlet «brygg», for å gå over til det mer avanserte «power». Men han blir vel så ruset på «power» i bokstavelig forstand. Det ene tar det andre, sammen med sin viktigste rådgiver Lady. Paranoiaen tar dem, har du først drept én konkurrent er det lett å ta den neste.

Macbeth har svært nære relasjoner til mange av sine nærmeste kolleger, alle har de overlevd en barndom preget av overgrep. Nå er de involvert i en absurd maktkamp, mellom politi, borgermester og mafia, med spionasje og kontraspionasje og der alle mistror alle, alle dreper sin neste og sin nestes familie, men der lojalitetsbåndene aldri kuttes helt. Den dødelige maktkampen er nærmest som en transportetappe, en lek i forkant av en forventet forbrødring på andre siden av døden.

Macbeth fremstår som en fascinerende kompleks figur, og Nesbø lykkes i å få leseren til å iidentifisere seg med en hovedperson med usympatisk og destruktivt handlingsmønster. Nesbø lykkes nærmest i ooppsiktsvekkende grad i «Macbeth». På den ene siden en effektiv, om enn snodig, thriller. På den andre siden en styggvakker fortelling om skadeskutte mennesker bundet sammen av noe sterkere enn livet i et apokalyptisk jordisk helvete.