Ryan Coogler er et av de heteste navnene i filmbransjen etter at «Black Panther», som han har regissert og skrevet, har blitt årets og en av tidenes største kinosuksesser. En av de beste superheltfilmene så langt, er laget av en 32-åring fra Oakland, som for fem år siden aldri hadde vært utenfor USA.
Hans første utenlandstur var nettopp til Cannes med debutfilmen «Fruitvale Station» som ga ham et mindre gjennombrudd i et sideprogram i 2013. I år er Coogler en av de mest omsvermede gjestene på festivalen, en av de mest ettertraktede filmskaperne i verden. Seansen hvor han i en kinosal i nærmere to timer snakket om film og representasjon av svart kultur, skapte de lengste køene hittil i år.
De tre filmene til 32-åringen er et sterkt bilde på framveksten av svarte filmskapere og representasjon av svart kultur i en filmbransje som lenge har blitt beskyldt for å undertrykke mangfold. Så langt i år har «Black Panther» spilt inn over 1,3 milliarder dollar på verdensbasis. Den er sett av over 250 000 på kino i Norge og har effektivt tilbakevist holdninger om at markedet ikke vil ha en svart superhelt.
Den første filmen til Coogler tok for seg en sann historie om hvordan politiet skjøt og drepte en jevnaldrende av ham i hjembyen hans. Hans andre spillefilm, «Creed» (2015) fikk fram et svart håp i «Rocky»-serien og ga Sylvester Stallone en ny Oscar-nominasjon. Etter «Black Panther» er Coogler sammen med filmskapere som Jordan Peele («Get Out») , Barry Jenkins(«Moonlight») og Ava DuVernay («Selma») i spissen for et bredt gjennombrudd for svarte filmskapere i USA.
Alle de tre filmene til Coogler skildrer unge, svarte menn som vokser opp uten fedre. – I motsetning til nesten alle kameratene mine, vokste jeg opp med en far. De pleier å si om svarte unge menn i Oakland at når de fyller 25 så er de enten døde eller i fengsel. Forholdet til faren min er det viktigste i livet mitt. Som barn så jeg filmene «Boyz N The Hood» og «Malcolm X» på kino med faren min da jeg var 6–7 år gammel, sier han.
Han oppdaget tegneserien «Black Panther» midt på 90-tallet. – På vei fra skolen til basketballtrening pleide jeg lese tegneserier i en butikk til jeg ble kastet ut. Etter hvert ble jeg lei av å lese om hvite superhelter og spurte om de ikke hadde noen svarte, sier han og forteller at det var en lærer på skolen som oppfordret ham til å skrive filmmanus.
Av inspirasjonskilder til «Black Panter» og universet som skildres der, trekker han fram «Gudfaren»-filmene, og den afrikanske filmen «Timbuktu» som fikk pris i Cannes i 2014. Først sent i tenårene så han sin første ikke-amerikanske film, brasilianske «City Of God». - Det var utrolig å se film fra et annet land med folk som så ut som og snakket som meg, sier han.
På spørsmål om hvilke regissører han ser opp til i dag, svarer Coogler: Jacques Audiard, for fengselsfilmen «Profeten» (2009), Alejandro G. Iñárritu, og særlig «Elskede Kjøtere» (2000) og Joachim Trier. Jeg elsker filmene hans, særlig «Oslo 31. august», sier Coogler med begeistring om sin norske kollega. At Trier også leder juryen for sideprogrammet Kritikeruken i Cannes i år, sier noe om hvilken status han er i ferd med å få internasjonalt.
Coogler er definitivt noe for seg selv blant storfilmskaperne i Hollywood i dag. Han har kvinnelig fotograf og klipper på sine filmer og fikk et av de største navnene i amerikansk musikk, Kendrick Lamar til å lage musikken til «Black Panther». Dessuten ville han at filmen skulle skildre Afrika, i Afrika.
- I forarbeidet med «Black Panther» fikk jeg for første gang dra til Afrika. Det var utrolig. Jeg ville prøve å formidle noe av den opplevelsen i filmen. Film er en business bygget på kolonisering og rasisme. Før drev jeg med idrett. Det er ikke så lenge siden de som styrte baseball og basketball i USA sa at svarte spillere ikke ville trekke publikum. Jeg håper «Black Panther» kan bidra til at slike holdninger endrer seg. Det må endre seg, sier Ryan Coogler.