I vinter kom debutromanen «Aurora», en inderlig roman om et økonomisk jordskjelv, ifølge Adresseavisen. I mai flyttet han inn i Adrianstua ved Ringvebukta. Forfatterboligen huser skribenter i fem år av gangen.
– Jeg satt på bussen på vei til flyplassen da jeg fikk telefonen, så da ble det feiring da jeg kom frem, flirer Hjemås.
Magnus Skatvold (31) regisserte Trondheimsreisen
En fornuftig utdannelse
Rune F. Hjemås er oppvokst på Heimdal. Moren var fiolinist i symfoniorkesteret og faren rektor på musikkskolen, hvor Hjemås lærte å spille cello. Da han var liten ville han bli tegnefilmskaper for Disney. Skriveinteressen kom smygende via skoledagbøker med innlegg om hva han hadde spist til middag, og utviklet seg til litterær interesse da han gikk på videregående. Samtidig hadde han rettslære som valgfag og endte opp med å ta en jussutdannelse.
– Jeg var vel såpass realistisk at jeg skjønte det er vanskelig å leve av å skrive på fulltid, og at jeg burde ha en nyttig utdannelse. En fornuftig jobb. Det var god stemning hjemme da jeg bestemte meg for det, ler han.
Å velge et forfatterskap
36-åringen tok master i juss ved tre ulike skoler, i tre ulike byer; Trondheim, Bergen og Oslo. Mellom tredje og fjerde studieår tok han permisjon og gikk på Skrivekunstakademiet i Bergen. Hjemås kaller det for en «skrivepause».
Slik ble låta «Trønder» til
– Jeg hadde alltid skrevet ved siden av studiene. Det var en interesse som aldri ga seg, og tanken var å holde på med begge deler samtidig. Det var i alle fall planen, men jeg driver jo ikke med juss nå lenger. Det kom til et punkt da jeg måtte velge. Da valgte jeg nok med hjertet, fremfor hjernen, sier han.
Etter at Hjemås bestemte seg for å satse på skriving kom de to første bøkene fort. – Det var tekster jeg hadde jobbet med i mange år. Jeg var 26 år da den første boka kom, og da følte jeg selv at jeg var på grensen til å være for gammel til å forfatterdebutere. Nå tenker jeg det er bra jeg ikke ga ut noe tidligere, jeg tror ikke jeg var helt klar for det. Tekster jeg mente var veldig gode da... han nøler litt – Jeg måtte nok modnes litt.
Debutromanen
Helt siden Hjemås hørte Björk-låta «Aurora» fra albumet «Vespertine» i 2002, har han ønsket å skrive om Island. Han var der første gang høsten 2009, rett etter at landet ble lammet av finanskrisen. Da begynte rammen for romanen å ta form.
Thailands transseksuelle er populære blant turistene, men trakasseres i hjemlandet
– Det er gjerne sånn med romaner man jobber med over en lengre periode - man legger til forskjellige ting underveis. Jeg hadde i utgangspunktet null interesse av å skrive om finanskrisen eller økonomi, men plutselig var det et uunngåelig tema, det var hyperaktuelt. Det er derfor handlingen foregår under finanskrisen, man ser hvordan hendelsene rammer karakterene i boka.
Heimdalingen jobbet med boka i seks år. – Det var en frihetsfølelse da jeg var ferdig, den ble hengende over meg som en skygge.
Var usikre på Adrianstua
Adrianstua var hjemmet til forfatter Kristian Kristiansen. Huset fikk navnet sitt fra Kristiansens mest kjente romanfigur, Adrian Posepilt. Eiendommen huser skribenter i fem år av gangen. Som så mye annet i en forfatters liv, startet oppholdet i Adrianstua med en søknad. Hjemås forteller det var en lang prosess å bestemme seg for om han ville søke eller ikke.
– Det var ikke en opplagt avgjørelse. Det er noe med å bo på den måten her, så offentlig like ved Ringvebukta. Vi var usikre på hva slags stand huset var i, og hvordan det ville bli med forpliktelsene man tar på seg med å bo her. Vi fikk prøvebo huset et par netter da Mathias Samuelsen, som bodde her tidligere, skulle vekk en helg. Det var da vi bestemte oss for å søke, forteller han. Det var på Adrianstua han og kjæresten, Heidi-Anett, ville bo.
Kunstnerparet
Hjemås møtte samboeren gjennom Rake, et arbeidsfellesskap for kunstnere på Svartlamoen. Nå har de vært sammen i tre år. Heidi-Anett er billedkunstner, flere av bildene hennes henger rundt om i det gamle huset. Hun jobber på Persilleriet, en vegetarkafé i sentrum, og som omviser på Trondheim kunstmuseum. Heidi-Anett har atelier i Jesperstua, tilbygget på tomten. Hjemås har kontor i andre etasje.
Har solgt nesten 60 000 øl på festningen i sommer
– Kontoret var en av hovedgrunnene til at jeg sendte søknad om å få bo her, sier han. – Det er en luksus jeg ikke har hatt før. Egentlig kan jeg skrive hvor som helst, men det er noe med å ha alle bøkene og referanselitteraturen rundt seg. Jeg finner roen her.
En uforutsigbar tilværelse
Adrianstua eies av Trondheim kommune, og er en kommunal bolig på linje med alle andre. Om ting må repareres eller fikses må de pent vente/havner de i køsystemet/noe annet, og ting kan ta tid. Hjemås forteller at selv om huset er gammelt, så er det i god stand, og nå som de har fått alle tingene sine på plass, begynner det endelig å føles ordentlig som hjemme.
Nina Lykke har solgt 52 000 bøker i Norge
– Man kan søke om å bo her flere perioder, men jeg tror ikke jeg kommer til å gjøre det. Det er fint at det kommer inn en ny forfatter den dagen jeg ikke skal bo her lenger.
– Hva skjer når de fem årene er over?
– Det har jeg ikke tenkt noe særlig på, svarer Hjemås ærlig. – Jeg planlegger ikke langt fram i tid, jeg har innsett at det er begrenset hvor mye man kan vite om fremtiden. Å jobbe som forfatter er ganske uforutsigbart, det krever at man er tilstede her og nå. Man blir avhengig av faktorer som ikke lar seg planlegge. Nå skal jeg bo her i fem år, og det alene er et stort perspektiv for meg.