Mektig filmatisk samtalekunst

Som en tyrkisk Bergman ruver Nuri Bilge Ceylan. Årets fortjente Cannes-vinner er ikke engang den beste filmen til en av vår tids største filmkunstnere.

Scener fra ekteskap: Haluk Bilginer og Melisa Sözen spiller hovedrollene som mann og kone som driver et hotell i Anatolia i «Vintersøvn» som fikk Gullpalmen i Cannes tidligere i år. Vår tids Bergman, skriver vår anmelder om den tyrkiske regissøren Nuri Bilge Ceylan. 

Saken oppdateres.

NB! Denne anmeldelsen er fra 2014.

Det er bilder og scener i «Vintersøvn» som går utenpå omtrent alt som er vist på norsk kino i år. Mange vil henge seg opp i filmens lengde, med drøyt tre timer. At filmen kombinerer konsentrert visuelt raffinement med samlivsdrama i Bergman-klassen og referanser til verdenslitteratur, fra Shakespeare til Tsjekov, gir europeisk kunstfilm av en type vi sjelden møter i våre dager.

Det er mer nærliggende å sammenligne filmen med en roman eller et teaterstykke enn det meste annet på kino for tida. Samtidig er det en visuell og stillferdig filmatisk kraft over filmen til den tidligere fotografen. Dialogdrevne «Vintersøvn» låner fra teater på mer moderne finstemt vis enn for eksempel Liv Ullmanns «Frøken Julie», en av årets få kinofilmer den er i et visst åndelig slektskap med.

«Vintersøvn» utspiller seg i et spektakulært landskap i et rim- og snødekt Anatolia. Haluk Bilginer spiller hovedrollen som tidligere skuespiller, nå hotelleier, skribent og utleiebaron i bygda. Han rusler rundt i vinterfrakk og driver inn gjeld, mens hans yngre kone driver med veldedighet. Hans søster bor også hos dem, i etablissementet som betegnende nok heter Hotel Othello.

Filmen kunne sikkert vært kortere, men filmens mektige løft i siste del, bygger på det som har gått foran. Summen er et komplekst drama om samliv, klasse, stolthet og en mann som smertelig erfarer forskjellen mellom hvordan han framstår og hvordan han ønsker å framstå.

Moral, samvittighet og prinsipper tematiseres på finstemt vis i en film som gradvis blir en moderne, rural tyrkisk miks av Ibsen, Bergman og Tsjekov med en touch av feminisme og en full lærer som siterer Shakespeare. Drikkegildet i finalen og scenene med den vesle gutten som kaster stein på bilen til hovedpersonen gjør historien rikere.

Den 55-årige tyrkiske regissøren fikk i vår Gullpalmen i Cannes for «Vintersøvn», hans åttende film. Siden det internasjonale gjennombruddet med «Uzak» i 2002 har han markert seg som ledende europeisk filmskaper. «Tre Aper»(2008) og «Stemninger»(2006) ble vist på kino i Norge. Hans beste film, «Once Upon A Time In Anatolia»(2011) fikk også pris i Cannes og er kanskje den beste filmen, uansett filmskaper, som ikke har vært vist på kino i Norge de siste åra. Den er enda mer gjennomført og visuell utsøkt enn denne.

«Vintersøvn» er ikke en vanskelig film. Det den krever av publikum er litt tid og vilje til å se en filmfortelling som et kunstverk som sier noe om å være menneske. Det er den verdt.

Denne filmanmeldelsen er fra november 2014. Den nye filmen til regissøren, «Det ville pæretreet» har norsk premiere 2.mai.

 
På forsiden nå