Vinner av Liv Ullmann-prisen:

- Det betyr mye at arbeidet mitt blir lagt merke til i hjembyen

Når han kommer hjem etter en intens arbeidsperiode kan han kjenne på tomhetsfølelsen. Men først og fremst er Sturla Brandth Grøvlen (40) takknemlig.

Filmfotograf Sturla Brandth Grøvlen får Liv Ullmann-prisen for 2021.  Foto: Privat

Saken oppdateres.

Filmfotografen er den 11. vinneren av Liv Ullmann-prisen, Adresseavisens kulturpris.

- Det er veldig stas. Det betyr mye at arbeidet mitt blir lagt merke til i hjembyen, sier prisvinneren.

«Vi må sannsynligvis tilbake til Liv Ullmann og Joachim Trier for å finne nordmenn som har markert seg så sterkt i internasjonal film», skrev Adresseavisens filmanmelder Terje Eidsvåg i en kommentar om Grøvlen i høst.

LES KOMMENTAREN: Den heteste norsken i filmbransjen

- En inspirasjon

Da Ullmann selv ble intervjuet i forbindelse med den nyopprettede prisen i 2010, sa hun at hun håpet at vinneren ville oppleve det «som en inspirasjon, og at vedkommende ikke ser noe negativt i betegnelsen Liv Ullmann-prisen».

- Hehe. Det er helt klart en inspirasjon. Liv Ullmann har vært en stor skikkelse for norsk film internasjonalt. Og hun er en kjempestor stjerne fremdeles, sier Grøvlen.


Vinnere av Liv Ullmann-prisen

Vinnere av Liv Ullmann-prisen, Adresseavisens kulturpris, siden prisen ble delt ut første gang i 2011:

  • 2011: Carl Frode Tiller (litteratur)
  • 2012: Michael Elmgreen og Ingar Dragset (kunst)
  • 2013: Marit Moum Aune (teater)
  • 2014: Cirka Teater (teater)
  • 2015: Frode Fjellheim (musikk)
  • 2016: Erlend Loe (litteratur)
  • 2017: Mikkel Storleer Eriksen (musikk)
  • 2018: Nidarosdomens jentekor (musikk)
  • 2019: Ola Kvernberg (musikk)
  • 2020: Maja Solveig Kjelstrup Ratkje (musikk)
  • 2021: Sturla Brandth Grøvlen (film)

Uffa og Ringve

Adresseavisen når ham på telefon fra et koronastengt København, hvor han har hatt base siden 2007. Grøvlen vokste opp på Heimdal og gikk medielinja på Ringve videregående skole. I ungdomsårene spilte han bass i band på Uffa, samtidig som Ringve-lærer Kjell Oskar Olsen bidro til å stimulere en gryende filminteresse.

- Jeg merket tidlig at jeg likte å være kreativ og skape ting. I ungdomsårene drømte jeg, som alle andre som begynner i band, om å bli rockestjerne. Men etter hvert tok filmen overhånd, sier han.

Etter videregående flyttet Grøvlen til Bergen, studerte ved Kunstakademiet, drev med videokunst. Siden dro han til Danmark og i 2011 gikk han ut fra Den danske filmskolen.

- Ekstrem og modig

Sturla Brandth Grøvlen med Sølvbjørnen i Berlin i februar 2015.  Foto: Joerg Carstensen

Den internasjonale karrieren skjøt fart da han i 2015 fikk han Sølvbjørn under filmfestivalen i Berlin for sitt arbeid på den tyske filmen «En natt i Berlin».

Oa hele natten: Spanske Victoria møter fire unge Berlinere i «En natt i Berlin», og ingenting blir det samme, i tysk gjennombruddsfilm med fantastisk foto av Sturla Brandth Grøvlen fra Trondheim, ifølge vår anmelder.  Foto: Terje Eidsvåg

Samme år var han i Cannes med sin tredje film, islandske «Stabukker» om to kranglevorne brødre og sauebønder. Også den ga ham flere internasjonale fotopriser. Grøvlens kameraføring får stadig anmelderros, og Dagens Næringslivs fredagsmagsin, D2, slo i høst fast at 40-åringen er «indiefilmens nye hoff-fotograf».

Sturla Brandth Grøvlen fotograferte fjorårets største danske kinosuksess, «Et glass til», som også begeistret publikum og anmeldere i Norge i fjor høst.  Foto: Privat

- Hva tror du er grunnen til at du har lyktes så godt?

- En må både være dyktig og skaffe seg et nettverk, og samtidig ha litt flaks. «En natt i Berlin» fikk mye oppmerksomhet. Den var spesiell fordi den var gjort i én uavbrutt tagning på 140 minutter. Det at den var ganske ekstrem og modig i uttrykket, gjorde at den tiltrakk seg en del regissører som var ute etter et særegent uttrykk. Jeg fikk internasjonal oppmerksomhet, og det gjorde lekeplassen mye større, sier Grøvlen.

LES OGSÅ: På vei mot filmbransjens «eliteserie»

- Smaker litt på en tomhetsfølelse

Det siste halvåret har han vært aktuell med hele fire svært ulike filmer: Den danske storfilmen «Et glass til», det amerikanske psykodramaet «Shirley», den islandske kunstfilmen «Last and First Men» og den amerikanske eventyrfilmen «Wendy» som har premiere på norske kinoer denne uka.

LES ANMELDELSEN: Berusende godt om fyll på godt og vondt

Sturla Brandth Grøvlen og grip Tim Curtin i sumpen i Louisiana nord for New Orleans under innspilling av kinoaktuelle «Wendy». Her filmet de en scene hvor Wendy, Peter og tvillingene blir kastet ut av et tog i fart. - Vi så alligatorer svømme rundt mens vi kjørte båt ut til location, men de lokale forsikret oss om at de var mer redd for oss enn vi var for dem, sier Grøvlen.   Foto: Eric Zachanowich

Basen er Danmark, men verden er arbeidsplassen.

- Det har vært mye reising de siste årene og innspillingsperiodene er intense. Med håndholdt kamera, som jeg jobber mye med, er det også fysisk utfordrende, sier Grøvlen.

Et prosjekt varer gjerne i tre-seks måneder, ofte med seks dagers arbeidsuke og 12-16 arbeidstimer om dagen. Arbeidsfelleskapet med regissør, skuespillere og alle de andre faggruppene som er involvert, blir tett. Før det plutselig tar slutt, og alle drar hjem til sitt.

- Jeg smaker litt på en tomhetsfølelse når jeg kommer hjem etter sånne arbeidsperioder. Noen vennskap holdes ved like, men det er vanskelig å opprettholde alle. Og det er selvfølgelig vanskelig å etablere familie og en normal hverdag når en holder på sånn som dette, sier Grøvlen.

Fra første opptaksdag av «Wendy» på Montserrat. - I scenen skulle barna løpe rundt og finne på hva de ville, mens resten av crewet måtte løpe med. En av de morsomste dagene med fri lek. Stunts står klar med noen tykke madrasser til å legge under det treet de er på vei til å klatre opp i, forklarer fotografen.   Foto: Jess Pinkham

Men akkurat nå er han akkurat der han vil være.

- Jeg har et behov for å uttrykke meg og skape noe, og det er jeg takknemlig for at jeg får forløst. Jeg koser meg med jobben nå, så får vi se hva fremtiden bringer, sier han.

En tvungen pause

I løpet av 2021 får kinopublikummet også oppleve Grøvlens bidrag i hans første store norske produksjon, Eskil Vogts overnaturlige thriller «De uskyldige».

- Det ga mersmak og jeg håper på flere oppdrag hjemme i Norge, sier han.



Sturla Brandth Grøvlen under opptak i New Orleans, en scene hvor Wendy drømmer om å stikke av på et av de mange godstogene som kjører rett forbi huset hennes hver dag. - Hun løper etter toget, og jeg fikk grip-avdelingen til å montere et sete som satt fast på togvognen slik at jeg kunne filme Wendy når hun tar tak i toget og nesten klarer å holde fast, forklarer Grøvlen.  Foto: Eric Zachanowich

Vanligvis er han hjemme i Trondheim i jula. Han har både bror og foreldre som bor i byen. Men denne jula parkerte koronasituasjonen ham i leiligheten på Nørrebro i København. I likhet med Norge og resten av Europa er mye nedstengt etter økning i smittetilfellene. Men foreløpig har ikke koronasituasjonen skapt så mye trøbbel for ham.

- Jeg har vært sulten og dårlig til å si nei. Jeg blir grepet av forskjellige prosjekter jeg gjerne vil være med på. Etter mange år med mye jobbing, var det egentlig sunt for meg med en tvungen pause i vår. I juni til oktober, da smittetrykket ikke var så stort, fikk jeg med meg en spillefilm på Island. Ellers har jeg hatt arbeid som har latt seg gjøre på hjemmebane, sier han.

Sturla Brandth Grøvlen fotografert i Trondheim i 2015.   Foto: Glen Musk

Hyttedrømmen

Nå bruker han dagene til å planlegge det neste året. Han er blant annet hyret om bord på regissør Gunnar Vikenes filmprosjekt med å gjenskape krigsseilernes innsats og ofre under krigen. Planen er å filme på Malta og i Tyskland i løpet av våren. Men som alt annet nå om dagen, er det usikkert hvordan det går.

- Vi får se hva som er mulig og forsvarlig, og ta det derfra.

I tillegg til hederen får vinneren av Liv Ullmann-prisen 100 000 kroner.

- Det kommer som en stor bonus og er veldig artig, sier Grøvlen.

Foreløpig har han ingen konkret plan for hva han skal bruke dem til.

- Men en ting som koronaåret har gjort meg mer bevisst på er hvor godt det er å komme seg vekk fra byen og nærmere naturen, i den grad det er mulig her rundt København. Så det er godt mulig pengene går inn i oppsparingen til en hytte eller et sommerhus, sier prisvinneren.

LES OGSÅ: - I år er ikke denne konserten bare hyggelig, den er også nødvendig som et musikalsk folkehelsetiltak for alle trøndere

På forsiden nå