Trønderen Erlend Johannesen valgte å bli værende i Tacloban da naturkatastrofen nærmet seg den filippinske byen. Streetlight-lederen måtte beskytte sine barnehjemsbarn. Oppgaven ble ubeskrivelig tøff.

8. november, på facebooksiden sin, skriver Erlend fra Tacloban på Filippinene:

«Da har tyfonen begynt å vise seg. Begynner å bli skummelt å gå ut.»

Det amerikanske militære tyfonsenteret på Hawaii, Joint Typhoon Warning Center målte vindstyrken på rundt 314 kilometer i timen før den traff land.

Senere samme dag: «Da går strømmen snart. Jeg skal prøve å gi lyd fra meg så fort vi har strøm igjen. Men det kan ta flere uker. Vi snakkes!»

Så ble det stille.

Siden satellitt-målingene av orkaner og tyfoner begynte i 1969, er det bare tre tropiske uvær som har blitt målt til over 300 kilometer i timen. «Haiyan» er den kraftigste stormen som noen sinne er registrert. Erlend beskriver lyden som en jetmotor. Jevn og voldsom.

Men for familien og alle andre som var bekymret var det drypp stille. Ikke en lyd fra Erlend.

Tre kamper

Hjemme hos foreldrene i Levanger kjemper nå Erlend Johannesen seg gjennom sin tredje kamp.

Kampen med å overleve naturkatastrofen har han delt i tre:

1. Overleve tyfonen.

2. Skaffe medisiner, mat, vann og tørre klær.

3. Den personlige kampen, etter å ha kommet hjem til familien.

– Det var på grensen. Jeg var bekymret, men det går bra altså, forsikrer Erlend.

Styrleder i Streetlight Norge, Robert Hoven, har sett en sliten Erlend komme hjem.

– Selv om han ikke sier det, merker jeg at han jobber med ting på innsiden. Men han er tapper, sier Hoven.

Baderomsvekten viste ti kilo mindre enn vanlig, halvannen uke etter naturkatastrofen. Men den fysiske legesjekken var gjort på få minutter. Samtalen etterpå tok lenger tid.

Legen sa til Erlend: «Du har vist knyttneven til tyfonen og overlevde stormen.»

To uker etter at Norge fikk vite at Erlend var i live, kom han hjem til familien i Levanger.

I et døgn. Så fløy han til SVTs studio i Stockholm. På Værnes kom en ukjent kvinne bort til Erlend. Hun hadde en tåre i øyekroken, ga Erlend en skikkelig klem og sa: «takk». Det har blitt mange klemmer og takk, fra kjente og ukjente. Fra stolen hos Skavlan fortalte Erlend om de dramatiske opplevelsene til hele landet og Skandinavia.

Erlend ble påtvunget kriseteam av organisasjonen sin, Streetlight. Han synes det var nyttig.

– Det hjalp å sette ord på ting. De sa jeg hadde gått i terapi hos det norske folk ved å snakke så åpent om det som hadde skjedd.

Utålmodig

Da vannet begynte å stige skjønte Erlend at de ikke kunne oppholde seg inne i barnehjemmet. De ansatte tok med barna oppe på taket. Dette bildet sitter sterkest i minnet til Erlend – de voksne som med sine egne kropper beskyttet barna mot vind og løse gjenstander som føk gjennom lufta.

– Først følte jeg håpløshet. Men da jeg så de voksne lå over barna og nektet å gi opp, det er det som er Streetlight. Dette viser at Streetlight er sterkere enn noen gang.

Erlend og kona Neva har barna Adriel (3) og Lillian (10 måneder). Mens Erlend lå på taket av barnehjemmet i Tacloban oppholdt kona, Adriel, Lillian og åtte små barnehjemsbarn seg et kvarters gange unna, i andre etasje på et hotell. Erlend visste ikke om de hadde klart seg før han gikk den strabasiøse turen gjennom store vannmengder etter at den verste vinden hadde løyet. Men nå sitter smilet løst. Adriel vil ha sjokolade. Han er overalt.

– Han er som faren, ler Erlend.

De deler ikke bare sjokoladehungeren, men behovet for å være der det skjer. For det er ikke optimalt for Erlend å være hjemme hos foreldrene.

– Vi går og sparker i snøen etter å komme oss ned igjen. Jeg er glad for å være hjemme med mamma, pappa, brødrene, venner og den fantastiske streetlightfamilien. Men det er på Filippinene vi føler vi kan gjøre noe. Når de andre hjelpeorganisasjonene drar ut, skal vi inn.

Streetlight har opplevd en enorm giverglede etter naturkatastrofen. Over åtte millioner kroner har kommet inn. Planleggingen er i full gang med hvordan barna skal få tilbake sine trygge omgivelser.

– Vi har nok penger til å gjenoppbygge det vi mistet. Men vår målsetting har endret seg. Det er kanskje er tusen flere foreldreløse etter tyfonen. Hvor mange av dem blir gatebarn? beskriver Erlend.

Erlend og familien skal feire jul hjemme hos hans foreldre i Levanger. Han har brukt mye tid sammen med barna, Adriel (3), Lillian (10 måneder) og kona Neva etter de katastrofen i Filippinene. Foto: Leif Arne Holme