På en plakat som ellers består av visesang, bluesrock og pop, er det ett navn som skiller seg ut: Karpe Diem. De spellemannsprisvinnende melodiske rapperne har normalt et ganske annet publikum enn Di Derre og Hans Rotmo som spilte tidligere på Siholmen fredag kveld.
Likevel er det Karpe Diem som vinner publikums hjerter denne første festivaldagen. Årsaken er enkel: dette er et band som kompromissløst prioriterer musikalsk kvalitet i alt de gjør. Eller som Chirag Patel sa fredag kveld: «Dere kjenner oss ikke fra Idol, dere kjenner oss ikke fra X-Factor, Fire Stjerners middag eller Skal vi danse. Dere kjenner oss fordi vi holder konserter og gir ut musikk». Påstanden vitner om et band som tar avstand fra samtidens kjendiskultus. I stedet er Karpe Diem et band som ikke kompromisser med sitt uttrykk, som vil noe med musikken i en ellers overflatisk popkultur.
Selv om de ikke selger seg til høystbydende tv-kanal, er Karpe Diem likevel blitt Norges første rapgruppe som taler til flere enn sin kjernegruppe av tilhengere , eller har «crossover-potensial» som det heter på fint. Grunnen er at Karpe Diem anno 2014 er et band som har alt: Elskverdige frontfigurer som spiller hverandre gode, et liveband som spiller fletta av de fleste, og ikke minst: hits.
Den yngre delen av publikum vet dette og står tidlig foran scenen med «KD» på kinnet, mens Rotmo gjør seg ferdig med sin konsert i teltet ved siden av. Men flere og flere på Frøyafestivalen oppdager det i løpet av konserten. Hoppingen og allsangen sprer seg bakover i rekkene mens Karpe vinner nye fans. «Hei, dette er jo musikk jeg kjenner og liker. Kanskje jeg skal ta en selfie likevel?».
Etter å ha fylt Oslo spektrum, spilt på Nobelkonserten og holdt konserter land og strand rundt, kjenner Karpe Diem konsertens dramaturgi. Også på Frøya er det perfekt utført. Duoen veksler mellom humor og alvor, rytmikk og melodi, høytempo og ballade på en måte som gjør at publikum sitter igjen med en konsert blottet for dødpunkter.
Man sitter også med følelsen at Karpe Diem-bookingen gjør at Frøya-festivalen for første gang denne kvelden kobler seg på verden. Selv om de sjelden er eksplisitt politiske, har duoen med seg en sosial bevissthet til scenen. De synger om at det smeller i Egypt og hvordan det er å være ung mann i Norge på starten av 2000-tallet. Det fjerne og det nære bindes sammen i en sang som kanskje er det nærmeste duoen er kommet det man mistenker har vært deres mål hele karrieren: en norskspråklig utgave av Tupac Shakurs posthume singelhit «Changes». «Her» er nettopp en slik låt.
Da Chirag og Magdi sang «Så puster vi fortsatt? Puster vi fortsatt?» sto allerede ungdommen med stjerner i øynene mens den mer voksne delen av publikum måtte innse at, selv om de ikke visste det på forhånd, var det faktisk akkurat dette de ville ha.
