Rockumentar er en voksende sjanger som bare unntaksvis gir film interessant eller severdig for publikum uten sterkt forhold til artisten. «Tusen Bitar» er så godt gjort at den fungerer overraskende bra som portrett av en epoke i Skandinavia og som forsøk på å trenge bak overflaten i livet og musikken til en artist som ifølge filmen hadde et trøblete liv bak scenen.
Filmen ruller ut historien om hvordan den svenske 70-tallsraddisen ble Sveriges og kanskje Nordens mest populære artist tidlig på 90-tallet, uten å bli respektert for det i hjemlandet. Uten sensasjonsmakeri nærmer filmen seg også de «hemmelige» sidene til suksessartisten, som notorisk skjørtejeger, samt hans traumatiske forhold til moren.
Hans nære venn og kollega Mikael Wiehe underbygger bildet av en mann med mange skjulte sider. At svenske danseband satte mer pris på musikken til Afzelius enn svensk offentlighet illustreres herlig på en dansegalla hvor Stefan Borch synger Afzelius' ord om Vietnam og Nicaragua mens Medel-Svensson svinger seg.
Foruten å avkle Afzelius lykkes filmen godt i å fortelle hvor populær han faktisk var i Sverige, Norge og Danmark tidlig på 90-tallet. Alle bitene i Björn Afzelius' bemerkelsesverdige liv og karriere, fram til hans død i 1999 er ikke med og det er krevende å lage levende filmfortelling av arkivbasert materiale. På sine premisser er «Tusen Bitar» solid og overraskende severdig dokumentarfilm, en rockumentar av de bedre.
