Den dyreste norske barnefilmen som er produsert, ser ut som en stor familiefilm av internasjonal format. Etter at Sabeltann som teater, tegnefilm, plate, video og tv-serie har gått opp løypa, er det ikke rart en av de største suksessene i nyere norsk barnekultur blir påkostet eventyrfilm.
«Kaptein Sabeltann og skatten i Lama Rama» vil nok fungere for mange i målgruppen og et stykke på vei bli en litt yngre, norsk og snillere variant av «Pirates Of The Caribbean». Regissør Lisa Marie Gamlem bruker noe av det litt glossy, fargesprakende i bildespråk og typetegning som hun gjorde i «Mormor og de åtte ungene».
Medregissør John Andreas Andersen er mest sett her til lands som dyktig filmfotograf. Han har bidratt til at filmen ser ut som en sjørøverfilm. Det som muligens kan gi filmen bredere internasjonal appell, er dessverre med på å svekke den som film: Den blir i overkant formel- og oppskriftspreget.
For det første føyer den seg inn i rekken av storfilmsatsinger hvor filmen i for stor grad blir en forfilm til 2-ern. At den blir enda en historie om en gutt som leter etter faren sin, skal ikke brukes mot den, men måten den skildrer Pinkys lengsel etter en far, opp mot drømmen om å bli dekksgutt til Kaptein Sabeltann, forankres ikke godt nok.
Filmen er best og morsomst når skuespillerne leker litt med stil og tone, som Anders Baasmo Christiansens dramadronning av en konge og Robert Skjærstad som trøndersk rottekoker. Kyrre Haugen Sydness har nesten bare fått grumsete stemme å spille på som Kaptein Sabeltann. Fridtjov Såheim får dra den lenger ut som Sabeltanns motstander Bjørn Barsk.
Selv om historien trykker oppskriftsmessig på velkjente knapper og lar konflikten bølge fram og tilbake, er det ikke mye bølger i filmen. Skuta duver fint i idyllisk landskap og Lama Rama minner litt om Kardemomme by. Barna blir heltene og kvinnene er sterke i en film som er så snill og god under sjørøverkostymer og sverdslag at man nesten skulle ønske det kom en krokodille og spiste opp skurkene til slutt.
