Sørkoreanske Bong Joon-Ho er lansert som Steven Spielbergs arvtager, etter internasjonale suksess med «The Host» og «Mother». Nå har han gjort sin første film på amerikansk, en sci-fi-thriller basert på en tegneserieroman. En slags «Verdensbanen minutt for minutt» med mer action og drama på to timer enn samlet norsk sakte-tv. Mer mørkt brutal enn noe Spielberg har levert, selv om siste scene har en sentimental streng.
«Snowpiercer» har gjort suksess i Asia. Konflikt mellom regissøren og den mektige Hollywood-produsenten Harvey Weinstein, som ville klippe om filmen, har forsinket vestlig premiere. Etter begrenset kinopremiere i USA i høst, har filmen blitt en overraskende stor slager som strømmefilm (video on demamd) der.
Filmen er spektakulært voldelig, fortalt med et trøkk og en intensitet som kan gjøre den til Oscar-kandidat. «Snowpiercer» utspiller seg i 2031. Klimakrise har gjort planeten ubeboelig. Restene av menneskeheten er samlet i et tog, som går rundt kloden som evighetsmaskin, én runde i året.
I de bakre vognene er arbeidere, slaver for at de privilegerte i de fremste vognene skal kunne leve omtrent som før. Tilda Swinton er et syn som en grotesk Thatcher-lignende politiker som prøver å fortelle menneskene i de bakerste vognene at de må kjenne sin plass i samfunnet.
Scenografi og underliggende historie gjør «Snowpiercer» til en av de heftigste, mørkeste filmatiske togturene festet til film. Som en slags helvetesvariant av Noahs ark er «Snowpiercer» et utspekulert blikk på klasse og de privilegertes forakt for massene. Dystopi etter «graphic novel» er en voksende filmsjanger som ofte kommer litt på halvdistanse mellom film, dataspill og tegneserie på stort lerret. Bong Joon-Ho er filmforteller med ganske stor F. Han kan beskyldes for å være ujevn og litt utflytende, men det lages ikke mange actionfilmer med et så visjonært, gjennomført filmspråk som i «Snowpiercer».