Det er synd det er relativt langt mellom de gode romantiske komediene. «Love, Rosie» har mye av det som burde gi kvalitetsfilm og suksess i sjangeren. Den er bygget på Cecelia Aherns suksessbok «Der regnbuen ender» fra 2004. Historien er en slags irsk vri på «Da han møtte henne» fra de siste 12 åra.
Filmen starter med en 30-årig kvinne på bryllupsfest. Derfra tar den for seg de siste 12 åra i hennes liv, med hennes forhold til barndomsvennen Alex (Sam Clafin). Utviklingen innen teknologi og musikk ifra 2002 til i dag gir fengende ramme for en film om drømmer, forhold, vennskap, meningen med livet og sånn.
Lily Collins (datter av trommis Phil) i hovedrollen seiler opp som en mulig arvtager til Keira Knightley. Dessverre er de mannlige motspillerne hennes hakket dårligere i spill. Kjemien mellom henne og Clafin er heller ikke god nok til at det løfter filmen over klisjeene den leker med og delvis fanges av.
Moralen i den bittersøte historien er at det gjelder å plukke den rette ungdomskjæresten til avslutningsballet på videregående. Ellers kan mye gå galt. Skildringen av forholdet mellom Rosie og faren er det beste ved filmen og viser hvor mye bedre «Love, Rosie» kunne ha vært, om den hadde brydd seg bedre om flere av sine figurer. Som en film med tre bryllup og en gravferd vil den underholde venner av sjangeren, selv om det ikke er en god film.