Historier fra Laos er ikke hverdagskost på norske kinoer. I prisbelønte «Raketten» fra 2013 må tiåringen Ahlo og familien hans evakueres når byggingen av et nytt damanlegg vil legge landsbyen under vann. Fordi folk mener at guttungen bringer ulykke med seg, må de snart reise på egen hånd ut i det krigsherjede landet for å finne et nytt hjem. Ahlo møter den foreldreløse Kia og hennes lillakledte, James Brown-elskende onkel, og snart kommer muligheten til å delta i en rakettkonkurranse der førstepremien er nok penger til å kjøpe egen fruktbar jord.

Selve historien har sine forutsigbare partier samt noen plottmessige hull, og det tar sin tid før rakettbyggingen i de hele tatt blir et tema. Den kunne også lett blitt alt for dystert tilbakeskuende, men fortellingen avløses jevnlig av humor, lekenhet og ikke minst svært vakre skildringer av et minebestrødd landskap preget av fattigdom og årelang konflikt. Likevel forskjønnes det aldri, og det er godt å se at flere sider av både land og folk favnes i filmen. Barna er seige og

ukuelige fremtidshåp, og fremstilles på formidabelt vis av de unge skue-

spillerne. Tradisjon og ritual kontrasteres med nytenkning og selvutfoldelse, mens både krigstraumer og barnlig lek får sin naturlige plass i fortellingen. Det kjennes realistisk, men likevel oppbyggelig. Og om historien til tider kan føles noe ufokusert, inneholder den alle elementer for å gi et betagende innblikk i en laotisk virkelighet.

Ahlos lave status og dårlige rykte gjør at han strir med skyldfølelse og tvil, men ikke uventet blir det overskridelser av både fordømmelser, overtro og feighet. Til og med Ahlos deterministiske bestemor må revurdere en ting eller to. For med pågangsmot, mors mangoer, noen lure triks fra en gammel barnesoldat og en bøtte flaggermusbæsj kan alt skje.