Anstrengt julestemning

Effektmakeri skrus opp til elleve når Karsten og Petra skal feire jul.

Saken oppdateres.

Må filmer i sjangeren julesukret tidtrøyte for hele familien være ensbetydende med grelle farger, platthet og enerverende lydspor? Den diskusjonen skal ikke tas her, men når barnebokfigurene Karsten og Petra går i gang med å lage intet mindre enn verdens beste julestemning, er det som en godtepose full av E-stoffer: Overdådig søtt og fargerikt, og umiddelbart appellerende, men likevel sørgelig næringsfattig.

I den tredje filmen om de to bestevennene må kanskje Petra tilbringe julaften alene med sin smilende og ivrige mor, overtydelig spilt av Janne Formoe. Dette er åpenbart noe av det stussligste jentungen kan tenke seg; ja, urettferdig er det. I tospann med Karsten og flankert av kosedyrene Løveungen og frøken Kanin startes dermed prosjektet med å redde jula. Når moren feller en tåre ved graven til Petras far på julaftens formiddag, og senere føler seg litt ensom over sin perfekt stekte ribbe, får hun kontant beskjed fra datteren om at her skal det altså ikke grines. Det skal være en koselig julaften.

Vi tas med i langdryge forviklinger om hvem som skal feire jul hos hvem, noe som for så vidt er aktuelt nok; det samme er en adventstid uten en eneste snøfille, og ulike tradisjoner og forventninger på kollisjonskurs. Heldigvis får de opp- og framsnakkede barna ting til å skje i en verden av velmenende, men smådumme og sendrektige voksne. Ymse prøvelser dukker opp underveis, men Petra får i alle fall en god peptalk fra kosedyret sitt, bestående av floskler fra selvhjelpslitteraturen.

Den politiske korrektheten er aktivt til stede, eksempelvis personifisert i Karstens far som går på julearrangement i barnehagen, sipper over Luciatoget og lager middag før mor kommer hjem fra sin travle jobb. Det tar riktig av når Petra ikke vil åpne julegaven sin fordi det er så deilig å glede seg. Den rettryggede familiekosen pyntes med Hilde Lyråns stive smil, og jevnt over byr filmen på romslige doser påtatt skuespill og overengasjerte, klønete replikker avsagt i tvungent høyt stemmeleie.

Hva med en smule ettertenksomhet, et islett av litt større perspektiver, flerdimensjonalitet i karakterene, en liten pause i kverna av lyd, visuelle effekter og polariserte emosjoner? Men nei, sansebombene droppes kontinuerlig, som om mottakerne skulle hatt både nedsatt syn og hørsel. Mer enn noe er julefilmen om Karsten og Petra en sjelløs dramatisering av privilegerte i-landsbarns mikroskopiske problemer.

Filmen får et lite pluss for en småmorsom pepperkakeanimasjon. Det er også meget mulig gjenkjennelsesfaktoren er høy med speilingen av en frenetisk førjulstid, og julehistorien om Karsten og Petra trykker sikkert på mange riktige knapper hos målgruppen med sitt drevne grep om virkemidlene. Men om du ønsker å ta med poden på en givende kulturopplevelse midt i alt juleståket, finnes det heldigvis annet enn dette.

På forsiden nå