The Beatles satte standarden for 60-tallets popmusikk, Bowie gjorde det samme for 70-tallet. Her er to bøker av julegave-til-bestefar-kvalitet som formidler karrierene og artistenes innflytelse på sin samtid – med fokus på beskrivelse og vurdering av plateutgivelsene.
Flere tidligere bøker beskriver The Beatles' gjennom plateutgivelsene. Ian McDonalds «Revolution In The Head», og Bård Oses «Beatles hele livet» er to eksempler.
Herreavdelingens Yan Friis' Beatles-prosjekt startet som lange omtaler på Facebook. Nå er de samlet i en flott utstyrt bok, og bundet sammen med til dels ganske så personlige erindringer fra perioden The Beatles dominerte verden.
Friis har en leken og selvsikker penn. Her viser han også andre sider, vi blir kjent med en sårbar gutt, som stort sett puslet alene på kveldene på gutterommet. Spennet mellom det personlige og det hobby-nerdete krever balansekunst på et visst nivå. Friis bygger et levende tidsbilde, samtidig som musikken spiller en tydelig hovedrolle.
«Beatles og jeg» formidler både den datidige opplevelsen og analytisk etterpåklokskap. Han har ikke slagside i retning enkeltmedlemmer. Men heldigvis er han ikke like begeistret for alt. Noen synspunkter er overraskende, og inspirerer til gjenhør med musikken.
(Terningkast: 5)
At det er utgitt så mange slike bøker om The Beatles skyldes delvis en oversiktlig karriere med få dødpunkter. Hadde Bowie avsluttet sin karriere i 1983, ville han vært like godt egnet. Men når Paolo Hewitt har gjort unna Bowies siste virkelig gode album «Let's Dance», er vi bare snaut halvveis i boka.
«Bowie Album for album» er en lekker bok. Hewitt har ikke Friis' vidd, og bortsett fra forordet til Torgrim Eggen, er den norske utgaven irriterende språklig slapp. Men Hewitt er pålitelig og grundig, og selv godt informerte Bowie-entusiaster vil finne mye ny informasjon.
Jeg skal i hvert fall finne frem Bowie-samlingen min, og pusse støvet av de minst spilte albumene fra 80- og 90-tallet.
(Terningkast: 4)
Anmeldt av OLE JACOB HOEL
